Det finnes litt Norge i Milans nest største seier i derbyet mot Inter.
Alle rossoneri fans husker godt den historiske 0-6 i mai 2001, men den forrige rekordkampen er vel mindre kjent.
Den var «bare» Coppa Italia i 8. januar 1998 da Milan vant 5-0, og det femte målet var scoret av selveste Steinar Nilsen, i en av sine få involveringer med storklubben.
Tidlig i andre omgang banket tromsøværingen inn en frispark fra drøyt 25 meter og punkterte en oppmuntrende seier til en da nokså svak Milan mot Ronaldos Inter.
Nilsen skulle egentlig ikke vært i startelleveren (hittil i sesongen hadde han spilt bare 40 minutter som innbytter mot Bologna og måtte ut etter et smell i hodet), men til slutt fikk han en sjelden sjanse og tok den.
30 minutters berømmelse
Dessverre var veien fra himmel ned til helvete ganske kort, for han fikk, igjen, et smell i kneet i et sammenstøt med Ronaldo og forlot bana på tampen.
Nilsen ble operert i menisken og var ute i nesten tre måneder. Comebacket var ikke akkurat en suksess, da han kom inn for Daniele Daino mot Juventus i et tungt 4-1 tap. Det gikk enda verre en uke senere i Bari, hvor Milan ble slått igjen.
Likevel fikk nordmannen ros og anerkjennelse av journalistene: «Lovende prestasjon» og «Han fortjener en ny sjanse i en ekte forsvarslinje». 6 og 5,5 karakter i to kamper der Milan var rett og slett forferdelige var ikke noe å rynke på nesen av.
Nilsen og Milan nøt en liten (og igjen kortvarig) opptur i cupfinalen i første kamp med en 1-0 hjemmeseier mot Lazio. Den ble til slutt ikke nok i returoppgjøret på Stadio Olimpico (uten Nilsen) for vertene vant 3-1 og sikret seg trofeet.
På tross av respektable prestasjoner ble Nilsen vraket igjen og dukket opp i slutten av april i en skuffende 0-0-kamp mot bunnlaget Napoli (karakter 5) og som innbytter i et nytt ydmykende 5-0-tap mot Roma. Stillingen var allerede 4-0 da Nilsen kom inn og hadde ikke en stor rolle i katastrofen.
Ny klubb, gamle problemer
Milan endte på en horribel 10. plass, med 44 poeng, 12 tap og negativ målforskjell. Den andre marerittsesongen på rad ble regnet som uakseptabel og Capello måtte takke for seg da Zaccheroni tok over.
Selvsagt ble det store endringer i stallen også og Nilsen ble solgt, i sameie, til Napoli som «bonus» i Roberto Ayalas overgang til Milan.
Oppholdet i Syden ble en gang til plaget av rotasjon, taktiske eksperimenter og en forsinket akklimatisering til italiensk fotball og til Serie B.
Det var klar for Nilsen at Milan ikke hadde hensikt å hente ham tilbake: «Min fremtid er her i Napoli. Vi vil vinne serien og rykke opp – sa han etter overgangen i september 1998 – Milan har dumpet meg, de har ikke bruk for meg og jeg vil heller spille fotball i en historisk klubb, selv om vi er i en lavere divisjon, enn å få noen korte innhopp i Serie A. Jeg fikk ikke sjansen til å forstå italiensk fotball i fjor. Hadde jeg blitt i Milan i år, ville jeg ikke engang sitte på benken…».
Sesongen gikk ikke som forventet for Napoli som havnet bare i niende posisjon, 15 poeng fra siste opprykksplass. Nilsen spilte 26 ganger og gjorde det temmelig bra i et ganske middelmådig år.
Litt suksess og da må han bøye kne
Likevel var den nye treneren Novellino ikke imponert og nordmannen var på vei ut i sommer, med interesse fra noen Serie A-klubber og naboklubb Salernitana.
Steinars positive attityde og arbeidsvilje overbeviste sjefen, som ga ham en sjanse i startelleve utover høsten. Napoli tok sølv, men det på tross av 26 spilte kamper hadde Nilsen ikke mye å feire.
Han slet igjen med en kneskade, men han påsto senere at klubben tvang han til å spille likevel. Til slutt måtte han få brusk-transplantasjon og Napoli avbrøt kontrakten i januar 2001, 2,5 år før den hadde løpt ut, for spilleren hadde blitt erklært idrettsinvalid og rett og slett ferdig i fotball.
Nilsen saksøkte senere et italiensk forsikringsselskap og i 2007 vant en million kroner i erstatning, etter at hans andre karriere i TIL var over for godt.
Var det bare uhell?
Det var en bitter ende på et fotballeventyr som kunne (og skulle) ha gått bedre.
Han kom til Milan i klubbens verste periode under Berlusconi, med tekniske og taktiske mangler og et vanskelig generasjonsskifte. Til ingens overraskelse ble den ukjente nykommeren fra et mindre fotballand fort tilsidesatt, sammen med andre impulskjøp fra denne tiden.
Det kan diskuteres om en som Nilsen var god nok til Milan, til og med i en svekket versjon av Milan. Likevel klarte noen spillere på liknende nivå å spille seg til Scudettoen i 1999 med Zaccheroni, mens stakkars Steinar kjempet om plassen mot Sbrizzo, Facci og Panarelli i italiensk fotballs nedre etasje.
Oppholdet i Napoli var kanskje enda mer av en skuffelse. Hvis Serie A var kanskje altfor mye for ham, Serie B skulle ha vært vel innenfor hans rekkevidde både på teknisk og mentalt vis.
Feil sted og feil tid. Slik kan vi oppsummere Nilsen sin italienske karriere: En skjebne til felles med Petter Rudi, Runar Berg og Erik Huseklepp – ikke dårlige nok til å bli beryktede og nesten mytiske bomkjøp, men langt fra nivået Serie A pleide å kreve. Derfor forsvant de ubemerket, akkurat som de hadde kommet.
Har du tips til noe vi kan skrive om? Trykk på knappen under for å sende inn ditt tips! Vi premierer årets tips med en valgfri drakt.
