En ulykke kommer sjelden alene og AC Milan er ikke noe unntak. Hele klubbens fremtid ser ganske svart ut. På tross av trenerbytte fortsetter laget å slite i serien. Med Stefano Pioli bak roret har Milan spilt en skuffende uavgjort hjemme mot Lecce og har tapt i hovedstaden mot Roma. Knapt resultatene man håper på etter en radikal endring i apparatet. En liten, selv om kort, opptur kommer ofte etter en ny sjef har tatt over. Ikke i Milan.
Alarmerende økonomi
Det sportslige er vel ikke det mest bekymrende området i klubben for nå kommer dårlige nyheter også fra årsregnskapet.
I 2018-19 sesong gikk Milan med underskudd på 146 millioner euro (rundt 1.5 miliarder kroner) mens de forventet ‘bare’ 90.
Disse er de verste tallene i historie, enda verre en det eneste, katastrofale, året med Yonghonh Li og de mysteriøse kinesiske eiere.
Inntektene har gått ned 6% totalt. Sponsoravtaler og billettsalg svikter kraftig på -10%. Klubben har ikke heller klart å skaffe seg gode penger med trikset om overvurdering av unge spillere i ‘mistenkelige’ overganger. Bare 12 millioner euro i fjor mot 36 i 2017.
4.5 ekstra millioner i TV-pengene er en dråpe i det opprørte havet og hjelper rett og slett ikke. Milans brand er også mindre prestisjefull nå. En del sesonger uten Mesterliga fotball på høyt nivå påvirker mye mer enn bare lommeboka. En gang var AC Milan en kjent og elsket klubb verdens rundt. I dette nå er de betraktet enten som en pinlig fallen kjempe eller som en total vits.
Panikkjøp som livsstil
Klubben blør millioner til høyre og venstre. En rekke kostbare bomkjøp har ødelagt Milan sin økonomi: Gonzalo Higuain alene kostet 10.2 millioner for 6 skuffende månader. Nesten hvert eneste overgangsvinduet har bebyrdet dem med ytterligere underskudd og/eller dyre spillere som ikke leverte og som har siden mistet verdi og er usalgbare.
Dette har også skapt en ond sirkel i laget. Nye signeringer får en sjanse, presterer langt under et akseptabelt nivå, vrakes i favør til de samme gamle ‘bare ok’ karer og da blir de overflod. Gjenta prosessen og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor Milan ikke har vært et topplag på nesten et tiår.
Laget og stallen mangler både kvalitet og stabilitet. Styret har misbrukt masse penger og har ikke noe å vise for seg. Bortsett fra de røde tallene.
Løsninger er lett i teori, tøff i praksis. Tålmodighet, lav profil og klok gjenoppbygging.
Det gagner ingen å kaste millioner rundt på halvgode profiler, long-shots og, aller helst, aldrende fjorårets stjerner. For å ikke snakke om urutinerte eller visionære trenere som kommer og går uten å ha fått til noe som helst.
Kvikk fiks finnes ikke i fotball, enda mindre når en klubb trenger en radikal oppussing fra rot til topp.
Start igjen med blanke ark
Det er lett å sitte og kritisere alle spillerne og sjefene. Riktignok fortjener mange en nådeløs vurdering, men dette er bare en side av saken.
Svakhetene og manglene er velkjente. Suso er en ganske endimensjonal kantspiller, Calhanoglu er fraværende og anarkistisk, Biglia er treg, backene og midtstoppere mister ofte fokus osv.
Ingen trener i de siste åra har funnet oppskriften til å begrense skaden og optimalisere ressursene.
Dette er den store utfordringen i Milan. En som ikke kan vinnes med en endeløs karusell med middelmådige og midlertidige trenere og spillere.
Skal den vanskelige økonomien tvinge klubben til å selge de få gode spillere i stallen (Donnarumma, kanskje Romagnoli og Piatek) bør den nye AC Milan starte på nytt med en klar plan. Sakt men sikkert er best.
Har du tips til noe vi kan skrive om? Trykk på knappen under for å sende inn ditt tips! Vi premierer årets tips med en valgfri drakt.
