Takk, men nei takk.
Carlo Ancelotti skal trolig fortsette sitt sabbatsår etter sparken i Bayern. Ingenting er offisielt ennå men alt antyder på en høflig avsløring.
«Jeg utelukker at det kommer til å skje – sa agent Giovanni Branchini i en radiointervju – Carlo har stor respekt for landslaget, men nå for tiden har han andre ambisjoner og prosjekter».
Jobben ingen vil ta
Stillingen har plutselig mistet sin anseelese og ingen vil bli kaptein på et synkende skip. Fremtiden ser ikke lyst ut til Italia i øyeblikket.
De siste veteranene er ferdige og laget mangler nå erfaring, ledelse og kvalitet. De som gjenstår er en rar blanding av bare brukbare 30åringer, tidligere lovende profiler som ikke har slått helt til og nokså yngre talenter som har bare spilt på Europa League-nivå (eller på midt-tabell).
Til og med de få med internasjonal rutine, Verratti, Immobile og, delvis, Insigne, har ofte vært langt fra overbevisende med flagget på brystet.
Hvem nå?
Ancelotti er ute av bildet allerede. Conte har mer eller mindre unnveket spørsmålet med et par klisjéer. Mancini er ikke akkurat folkefavoritt og han nyter sitt kjølige med rike eksil i Russland. Capello er kanskje altfor gammel. Ranieri, bortsett fra eventyret i Leicester, har knapt et iøynefallende resymé.
Det er iallfall ikke en overraskelse at topp-trenere ikke gleder seg til å ta en jobb som kan rask knuse ens troverdighet. I tillegg er det lett å bli landets mest hatete mann i løpet av noen få dager.
Supporterne hadde knapt sin mening om Ventura for to år siden. Spør noen hvis han vil ha ham som trener i sin favorittklubb nå.
Landslaget kan ødelegge tiårige karrierer under vanlige omstendigheter, desto mer under et vanskelig (og talentfattig) generasjonsskifte.
En intern løsning
Hvis stornavnene er uaktuelle har forbundet ikke annet valg enn å prøve med en ny middelhavsfarer eller med en «lokal-utviklet» sjef.
Det fungerte strålende i 70- og 80-tallet med Enzo Bearzot, verdensmester i Spania 1982, og delvis med Azeglio Vicini (bronse i EM-1988 og VM-1990), før de bestemte seg for Arrigo Sacchi.
Cesare Maldini var ikke like god som med U-21 landslag, men det var jo ikke en skandale å tape på straffekonkurranse mot Frankrike i 1998.
Italia sin fremtid er fortsatt i tvil og uvissheten kan brukes som en stor sjanse til å endelig gjenoppbygge landets fotballscene. Dessverre er Tavecchio og co. ikke villige til å gi seg, og klubbene er temmelig likegyldige om saken. For landslaget står, tross alt, i veien for sine egne interesser.
Har du tips til noe vi kan skrive om? Trykk på knappen under for å sende inn ditt tips! Vi premierer årets tips med en valgfri drakt.
