Juventus’ nye trener var langt fra et forventet valg. Og et som ikke har vunnet mer sympati for klubben hos rivalene i Napoli.
En «bedrageri» til etter Gonzalo Higuain sin for tre somrer siden. Akkurat som den argentinske spissen er Maurizio Sarri sin suksess i svart og hvitt ikke garantert.
Han var ikke førstevalg
Max Allegri sin tid var over etter en nokså skuffende sesong da Den Gamle Dame «bare» tok seriegull. Coppa Italia ble ofret rundt juletiden for laget ville fokusere seg fullstendig på Mesterliga. Da møtte de Ajax og plutselig var alt over igjen i Europa. Denne gang gikk det ikke an å anklage dommeren, Cristiano Ronaldo eller uflaks.
Det var en fiasko treneren (og noen spillere) måtte ta ansvar for. Og styret bestemte at Allegri måtte gå.
Plan A var sikkert ikke Maurizio Sarri, en gammel rival som hadde uttalte seg åpenbart mot Juventus’ politiske og økonomiske overlegenhet i italiensk fotball. En sportslig fiende, Napolis folkeleder, mannen «uten stil» som ikke passer landets mest adelig klubb.
Drømmen var vel enten Pep Guardiola eller Jürgen Klopp… Begge ute av rekkevidde, for Man City har penger og en prosjekt, og Liverpool har nettopp vunnet Mesterliga.
Andre alternativer var enda uaktuelle (Mourinho var til og med et navn media kastet rundt!) eller manglet erfaring i toppfotball (Simone Inzaghi og Sinisa Mihajlovic er brukbare på Europa League-nivå i beste fall).
Derfor var Maurizio Sarri den eneste logiske kandidaten.
Sarri-ball erobret ikke Premier League
Oppholdet i Chelsea var ikke like strålende som Abramovic hadde håpet og han kunne slippe ut av kontrakten uten mye anger.
Bronse i Premier League kom bare i siste spillerunde, 16 poeng bak seriemestere City og bare 1 foran femteplassen.
Europa League-triumf var nesten akademisk. Finalen mot Arsenal var kanskje cupens første ekte toppkamp for Chelsea. Og de trengte straffekonkurranse til å slå Eintracht Frankfurt i semifinalen.
A propos straffer, Kepa sin lille show i League Cup finale var tidspunktet da Sarri sitt lederskap ble undergravet (og hans posisjon begravet). En trener som ikke klarer å utføre en bytte er en «død» trener. Og alle unnskyldningene og forklaringene om eventuelle misforståelser holdt ikke.
Juventus: lettere oppgave eller farlig fallgruve?
Hvis Sarri-ball har ikke vunnet Premier League over, kan den gjøre det i Serie A? Hans Napoli fikk mye ros, scoret masse og underholdt alle. Men vant lite.
Nå har Sarri seriens desidert beste lag, er i rikeste og mektigste klubb. Han fikk Mertens til å score mer enn 20 mål, han tok noen ok spillere og forvandlet dem til topp-material. Tenk på hva skal klare å gjøre med Cristiano Ronaldo, Dybala, Bernardeschi, Rabiot, Ramsey osv. Hva kan gå galt?
Sarri er en stå trener. En «one-formation wonder» som sjelden roterer spillere og som foretrekker å spille sin fotball med sine lojale 14-15 menn. Så lang som ting går ifølge planen er Sarri-ball en glede å se på og fungerer utmerket.
Men blir kampen tøff eller er spillere litt late, er han ikke i stand til å skifte gir. Det finnes ikke Plan B. For denne krever bytter. Og Sarri tror ikke på sånt.
Yndlingene og de usynlige
Rotasjon er et problem, spesielt i en ekte toppklubb. I fjor spilte 11 spillere 30 eller flere ligakamper. Barkley, Giroud og Loftus-Cheek var Sarris typiske alternativer (med 27 og 24 kamper). Morata og Higuain fikk ok spilletid i spissrolle, mens resten av stallen var enten bare i Europa League-lag eller ekte reserver.
Det var enda mer ekstremt i Napoli, da stallen var jo litt fattigere og byttene var nesten identiske og garanterte. De som ikke var på Sarris gode side var mer eller mindre usynlige hvis det ikke var en skadekrise.
I Juventus er dette helt uakseptabelt for klubben har brukt masse penger på en stall med god dekning i (nesten) alle posisjoner. En lang sesong kreve rotasjon og klok handling av ressursene. Og egoer. En som helst Ounas skal trene og holde kjeft, men hva om det er, f.eks. Bernardeschi eller Kean som skal sitte på rumpa hele tiden?
Mesterliga er målet og Juventus kan ikke tillate seg å la dyre og gode spillere råtne på benken for Sarri ikke «ser» dem.
Dette er en lillelag-mentalitet Sarri ikke har droppet ennå. Det var greit, nødvendig til og med, hos klubber med få gode spillere og ikke nok penger til å forbedre og utvide stallen. Men etter mange år i gullstriden burde Sarri ha lært sin lekse.
God trener, dårlig motivator
Taktisk sett er Serie A bare akademisk. Hvem som helst kan ta laget og vinne minst 25 kamper bare på grunn av hvor overlegen stallen er. Det er jo toppkampene (og de tilsynelatende lette oppgjør) Sarri skal vinne på overbevisende vis.
Juve sin svakhet i Mesterliga kommer fra en altfor lett oppgave i serien. Hvis spillere kan kjøre på halv-maskin og vinne nesten hver helg, hvordan kan de være klare for tøffe kamper i Europa?
En dyktig trener skal minimisere risikoen for hovmod og selvsikkeret. Noe Sarri ikke har vært berømt for i Napoli, da han mistet fokus og hodet under press. Og i Chelsea gikk det ikke betydelig bedre heller.
Sist, men ikke minst, er Sarri altfor oppriktig. Når ting går bra er han sympatisk og hyggelig. Men når det ikke går hans vei blir han uforskammet og rett og slett ubehagelig. Dette passer ikke bra i Juventus, en klubb som har alltid satt pris på stil og aplomb.
Har du tips til noe vi kan skrive om? Trykk på knappen under for å sende inn ditt tips! Vi premierer årets tips med en valgfri drakt.
