Det finnes ikke mange rivaliteter i fotball med en like lang og rik historie som Juventus-Inter. Kallenavnet «Derby d’Italia», Italias derby er helt fortjent.
Begge klubbene kjempet om gull veldig ofte, sammen med et tredje storlag som varierte gjennom tiåra, og har vært vedvarende navn nær tabelltoppen generasjon etter generasjon.
Nesten perfekt alternering til 60-tallet
Oppgjøret har blitt en het klassisk rett og slett siden begynnelsen, i 1909. Inter tapte den første kampen men vant i Milano og til slutt tok seriegullet i debuten på øverste divisjon (selv om etter et veldig omdiskutert sluttspill mot Pro Vercelli sitt juniorlag).
Inter, da kalt Ambrosiana-Inter for det fascistiske regimet innførte et italiensk navn (og «Internazionale» virket litt altfor sosialistisk) vant Serie A åpningsesong i 1929-30, men Juve gikk og dominerte serien med fem strake gull. Inter slå tilbake med målmaskin Giuseppe Meazza i angrep og tok to Scudettoer før den andre verdenskrigen.
Skjebnen kuttet den legendariske Grande Torino ut av scenen og de gamle rivalene tok over igjen.
Inter var best tidlig i 50-tallet, med tidenes største seier (6-0) og en dramatisk duell til siste serierunde i 1953-54. Deretter vant Juve tre ganger og fikk den første gylne stjernen som symboliserer 10 seriegull. Trioen Boniperti-Sivori-Charles styret Bianconeri som gikk ubeseiret i 13 kamper mot Inter, med bare 2 uavgjort, fra 1954 til 1960.
1-9 tap og La Grande Inter
En av de tidligste kilder til forargelsen for Inter-fansen kom i 1961. Juventus hadde 2-poengs forsprang over rivalene før oppgjøret, men kampen ble stoppet pga baneinvasjon. Inter ble gitt en 2-0 seier men Juventus anklaget. Forbundets president Umberto Agnelli (også i Juventus’ styre) bestemte at kampen måtte spilles på nytt og Inter stilte seg med juniorlaget i protest.
Juventus slå ungguttene med et nådeløst 9-1 og sikret seg gullet nummer 12.
Hevnen kom rask og søt. Med Helenio Herrera ved roret ble Inter et topplag verdens rundt. I april 1963 scoret Sandro Mazzola seiersmålet i Torino i en kamp som avgjorde serien og startet Inter sin gullalder.
Klubben til olje-entreprenør Angelo Moratti vant 3 seriegull, 2 Europacup og 2 Intercontinentalcup og ble siden kjent som La Grande Inter, i en av de mest vinnende perioder av et italiensk lag i historie.
De fikk stjernen også i 1966 men da begynte dominansen å dale og Juventus gjenerobret sin plass som beste i landet.
Giovanni Trapattoni vinner med begge lag
Gjennom 70-tallet og tidlig 80-tallet stakk Juventus av med NI gull og lagt en annen stjerne på drakta.
Inter hadde det tøff med flere og diverse konkurrenter og slet å melde seg inn i gullstriden gjennom mesteparten av tiårene.
Senere steg Milan frem som et topplag under Silvio Berlusconis ledelse, men i 1989 tok Inter et historisk gull med de to tyske talenter Brehme og Matthäus og Juventus’ gamle helt Giovanni Trapattoni på benken.
Il Trap hadde vunnet alt mulig med Juventus og da ledet Inter til en uforventet Scudetto med 58 poeng av mulige 68. Ironisk nok gikk Juventus ubeseiret likevel, med to uavgjorte i en ellers ganske skuffende sesong for dem.
Ingen var i stand til å bryte Milans grep på serien på en stabil måte og både Inter og Juve hadde en opp-og-ned periode, med mislykkete forsøk på gjenoppbygge en ekte storhetstid.
90-tallet: Triadens makt mot Morattis penger
Det snudde for Juventus i 1994-95 med ny styret og ny trener: den såkalte Triaden, tidlig spiss Roberto Bettega og adm.dir. Antonio Giraudo og fotballdirektør Luciano Moggi, jobbet hårdt og aggressivt på overgangsmarkedet og ga sjefen Marcello Lippi en skikkelig god stall. Noen rutinerte stjerner og en rekke yngre, hungrige profiler tok Serie A og Europa med storm.
Tre seriegull, én Mesterliga (pluss to tapte finaler) og én Intercontinentalcup satt Juventus tilbake på kartet.
Inter kunne ikke la det bare skje og den nye eieren, Massimo Moratti, sønn til den legendariske Angelo, brukte en enorm mengde av penger for å konkurrere med Juventus (og Milan).
Dessverre var Moratti altfor ivrig og hadde en tendens til å «forelske seg» i fotballspillere som ofte ikke var gode nok til å ta det siste steget og resultatene ble skuffende.
I sommer 1997 likevel tok Moratti og Inter jekkpotten: Ronaldo var klar for Inter! Verdens beste spiller skulle endelig lede Nerazzurri til en ny lang gullalder.
Brasilianeren var vel suveren i Serie A, men Inter måtte overkomme Juventus som fortsatt var et ekte topplag.
Ronaldo og Iuliano
Serien ble mer eller mindre avgjort i toppoppgjøret i april. Juventus tok ledelsen men Inter og Ronaldo ble snytt av en ganske klar straffe og til slutt tapte kampen. Med bare tre runder igjen klarte Juve å ta gullet hjem mens Inter fokuserte mer på å klage om straffesituasjonen enn å spille videre.
Polemikken var noe ufattelig for noen ikke vant til italiensk fotball og den skapte stor sensasjon i landet også. Episoden nådde til og med parlamentet og forbundet var nær en institusjonell krise.
«Iuliano på Ronaldo» dukker fortsatt opp i tifo-debatter og er forbildet til «systemet» som, ifølge Inter-fanser, har hjulpet Juve å vinne mange titler.
5. mai
Etter en to-års pause, der Scudettoen endte opp i Roma (én til Roma, én til Lazio), kom Juve-Inter duellen tilbake like vill og spennende.
I siste runde var Inter på tabelltopp og store favoritter. Bortekampen mot Lazio så ikke spesielt vanskelig ut, for vertene ikke hadde noe å spille for og forholdet mellom klubbene og supportere var godt.
Alle forventet en lett og uforstyrret seier, men Lazios Karel Poborsky fikk ikke beskjed og utliknet to ganger, den andre i samarbeid med Inters venstreback Vratislav Gresko rett før pause.
Inter hadde fortsatt en hele omgang til å vinne kampen og gullet, men spillerne kollapset under press og Lazio scoret mål nummer tre (med eksen Diego Simeone) og fire.
Ronaldo satt gråtende på benken etter byttet, i et bilde som er nå historisk for fanser til begge lag.
Juventus vant i Udine og Inters drøm slapp ut av hendene i siste liten etter en av de mest merkelig imponerende fotball-selvmord.
5. mai, har siden blitt en referanse Juventus-supporterne bruker til å understreke Inter sin tendens til å «choke». De er de evige ufullstendige, klubben som kaster masse penger på halvgode spillere og vinner ingenting til slutt, laget som er gullkandidat hver eneste august og er allerede utspilt av gullstriden rundt vårtid.
Calciopoli: mistankene blir virkelighet
For sin del påstod Inter-fanser at Juventus bestandig fikk dommerhjelp og har mektige venner i forbund som kan påvirke serien på mange måter.
Diskusjonen om straffeepisoder, godkjente og ikke godkjente mål, mistenkelige avgjørelser, overganger osv var og fortsatt er åpen og het.
De fleste trodde at det hele om «Juves beste spillere er dommerne» var bare tullprat folk snakket om mandagene ut av frustrasjon, men i sommer 2006 ble det virkelighet.
Noen undersøkelser førte til en ny match-fixing skandale som involverte Juventus’ styre, først og fremst Luciano Moggi.
Direktøren hadde flere sveitsiske SIM-kort han brukte for å ringe dommerlederen og plukke opp selv dommerne til Juve-kamper og arrangere «vennlige» behandling til sine spillere.
Rykter begynte å gå elleville, med historier om dommeren lukket inn i garderoben etter en feil avgjørelse og andre rare greier.
Juventus prøvde å forsvare seg men til slutt ble klubben dømt til nedrykk til Serie B med mange minuspoeng.
Andre klubber var involverte i telefonsamtaler og tvetydige forhold med dommerne og fikk mildere straff.
Inter hadde nok noe å gjøre med affæren, men de slapp unna med foreldelsen.
Inters dominans og Triplete
«Calciopoli» endret den italienske fotball-scenen som ingen annen skandale hadde gjort før.
Juve tapte 2004-05 seriegull og Inter fikk dette til 2005-06 i gave etter også Milan ble trukket noen poeng.
I tillegg måtte Juventus selge en rekke stjernespillere som ikke ville bli med i Serie B: Zlatan og Patrick Vieira endte opp i Inter, det eneste toppklubb som ikke ble straffet og derfor kunne ta fordel av svekket konkurrenter.
Serien var en ren formalitet og Mancinis menn knuste alle rekorder og vant med 97 poeng, +22 på Roma og +35 på Lazio som tok sølv og bronse.
Juventus kom umiddelbart tilbake i Serie A og ville hevne nedrykket og straffen som mange blant supporterne klaget direkt på Inter.
Det var da Juventus sin tur å snakke om konspirasjonsteorier rundt Inter, pga tette forbindelser mellom styret og Telecom Italia, selskapet som hjalp med telefonavlyttinger som avslørte Moggis uklare aktiviteter.
Inter var likevel altfor sterke og alt Juve kunne håpe på var enkle seiere. Mourinho vant den mytiske Triplete mens Juve var på vei til en skuffende syvende.
Natten i Berlin da Javier Zanetti løftet Mesterligapokalen var øyeblikket alle Inter-fanser hadde ventet på hele livet. Mange var vel ikke fødte ennå da klubben hadde vunnet E-cup sist, mens de hadde vel lidd gjennom suksess til Juventus og Milan. De hadde grått med og for Ronaldo, de hadde svelget skuffelser og ydmykelser, de hadde tålt lange, ubrukelige sesonger bak rivalene mens de lo og narret dem.
Balansen skifter igjen
Dessverre for dem, ble det gleden like enorm som kortvarig.
Moratti var altfor takknemlig mot sine spillere-helter og greide ikke å selge dem når han skulle og kunne. Dessuten dro Mourinho til Real Madrid og den nye treneren, Rafa Benitez, var ikke et førstevalg.
Sesongen begynte på feil fot og det fortsatt med varierende form. Leonardo tok laget over i vinter men Milan vant gull og Inters storhetstid var plutselig over.
Det gikk fra vondt til verre for dem med mange trenerbytter, middelmådige overganger og, til slutt, økonomiske vansker. Moratti måtte selge klubben til thailandske Erick Thohir som ikke var like generøs som den tidlige eieren.
Alt dette mens Juventus var på topp igjen med Antonio Conte på benken, et nytt styre og en sterk spillerstall.
Fem titler på rad for Bianconeri har vært et mareritt for Inter og det eneste tilfredsstillende for dem er minnet om Triplete og Juventus’ fattige resymé i Mesterliga.
Den kinesiske gruppe Suning kjøpte Inter i sommer og de har vist ambisjoner og en prosjekt til å lede Inter blant verdens beste i løpet av noen få sesonger.
Noe i Milano, og i Torino, folk har hørt før og som ikke har skjedd hver gang den ble lovet…
Utgangspunktet ser jo bedre ut enn i fortid, men dette var også sant når Ronaldo først kom i Inter.
Vi får se, og for de nøytrale er en ny utgave av duellen Inter-Juve absolutt ønskelig.
To måter å leve fotball
Uvennskapet dreide seg om mer enn det sportslige.
Torino og Milano er to av landets største og viktigste byer: den opprinnelige hovedstaden mot det mest moderne og «europeiske» sted. FIAT bilfabrikk mot mote og TV. Reservert noblesse mot aggressiv handelsborgerskap. Agnelli mot Moratti. Og nå Agnelli igjen mot Kina.
Klassekamp er derimot ikke en stor faktor for begge klubber har bred appeal og supportere i hele landet.
Likevel sies det at ekte torinesere heier på Torino mens Juventus er mest populær blant «sørlendingene» bosatte i byen. I tillegg sies det at Juventus er laget til «kvinner, barn og alle disse som ikke forstå et kvekk om fotball».
I Milano er skillet mellom byrivaler mindre klart, selv om i fortid var Inter bursjoasiets klubb.
Stereotypen om supporterne spilles mer om hvordan Juventus og Inter ser på fotball. De ene er opptatte av suksessen på hvilken som helst måte, mens de andre setter mer pris på hvordan laget vinner enn på hva laget vinner.
«Calciopoli» og det som har skjedd etterpå har fastslått en rivalitet som skal trolig vare i noen tiår, for begge deler synes de ble behandlet urettferdig og ingen vil gi seg om saken.
Inter tror Juve slapp unna med latterlig straff for deres tyveri. Juve påstår Inter skulle være involvert i undersøkelsen men ble beskyttet og fikk en «gratis» Scudetto og en stor teknisk og økonomisk fordel over rivalene.
Derfor er Juve-Inter også «Tyver» mot «Papper». En trist saga der ingen vil innrømme sine egne feil og anerkjenne andres meritter.
Alt i alt, dette er jo italiensk fotball!
Har du tips til noe vi kan skrive om? Trykk på knappen under for å sende inn ditt tips! Vi premierer årets tips med en valgfri drakt.
