Italias to mestvinnende klubber har en merkelig og usedvanlig rolig rivalitet.
Kampen har jo vært en ren klassiker siden italiensk fotball sine tidligste dager, men den har ofte dreidd seg ’bare’ om en sportslig affære, uten det ekstra krydder som Derby d’Italia mot Inter har.
Jevn start, men Juve tar over
Juve-Milan var et toppoppgjør allerede i 1900 da begge lag, og fotball selv, var unge. Det tok Juve 6 forsøk til å slå de nykommerne, men da var de overlegne helt til den andre verdenskrigen, men Milan gikk gjennom en fire tiår lang gulltørke. Likevel var målfestene ganske vanlige, med 8-1 Milan og 8-2 Juve som største resultater, og kampene ikke mistet en viss sjarm tross at Bianconeri var oftere på tabelltopp til slutt.
På 50- og 60-tallet fikk Milan noen revansjer (til og med i en uttrykkelig 7-1 borteseier i 1950) da klubben etablerte seg igjen på topp i Italia og i europeiske konkurranser, man stort sett var disse bare trøstepremier mens Juve, og byrivaler Inter, fortsatt var udiskutabelt landets største og mest konsekvente klubber.
Milan beste i verden og Den Hellige Allianse
Etter involveringen i Totonero-skandale i 1980, to nedrykk og store økonomiske vansker, reiste Milan seg opp igjen, med Silvio Berlusconi bak rattet.
Rossoneri var trolig verdens største lag fra slutten av 80-tallet gjennom nesten hele følgende tiår.
Juventus derimot slet litt etter Platinis avskjed og var maktesløse mot rivalene.
Et nytt styre brakte Bianconeri tilbake på topp og innførte et omdiskutert forbund med de store rivalene.
President Umberto Agnelli ville bygge en forretningsforhold med Berlusconis Milan og dannet den såkalte Hellige Allianse.
Administrerende og sportslige direktører Moggi, Giraudo og Galliani arbeidet sammen for å beholde klubbene på topp, i en merkelig ikke-angreps-avtale.
Andre klubbene i Italia var rasende for pakten som kunne oppsummeres med latinsk ’divide et impera’, splitt og hersk, og som forresten funket ganske utmerket for en stund.
På tross av det vennlige forholdet, var duellene på bana fortsatt ekte og hete. Juventus ydmyket Milan på San Siro i 1997 med en imponerende 6-1 og forsterket beskjeden med en 4-1 året etterpå.
Milan hevnet seg stort i Mesterliga-finalen i 2003, da de slå Juve etter straffekonkurranse i Manchester.
En ny (u)balanse
Vennskapet tok likevel en rask og bitter slutt med Calciopoli. Etter noen vanskelige sesonger kom Juventus seg, på bekostning av selveste Milan.
Episoden som ødela forholdet for godt var Muntari sitt ikke-mål i 2012 gullkamp. Buffon reddet da ballen var vel over streken, men dommer så det ikke. Juve klarte å ta et poeng hjem og senere sikret seg den første Scudettoen siden skandalen. Med dette begynte Juventus sin ny storhetstid, med fem på rad, og Milan sin nedtur. Begge er fortsatt i gang…
Milano-Torino, tur og retur
Rivaliteten har ikke hindret klubbene å forhandle på overgangsmarkedet. Merkelig nok, var trenerne som skapte mer sensasjon. Carlo Ancelotti fikk en kjølig velkommen i Torino på grunn av sin fortid i Milan: «en svin kan ikke være en trener», skrev fansene. For en feilvurdering som de har sikkert angret på, for han har jo siden vant alt mulig i Milan og Real Madrid.
Derimot var det lettere for Fabio Capello, som hadde tidlig spilt for begge lag og ledet Milan til Mesterligasuksess og da Juve selv til noen seriegull før Calciopoli.
Spillerne fikk dessuten minimalt mas. Blant andre, gikk Roberto Baggio og Filippo Inzaghi fra Juventus til Milan uten stor drama, selv om begge hadde vært viktige og elskete stjerner i sort og hvitt.
Edgar Davids ble dumpet av Milan, betegnet som ’et råttent eple’, men han fikk tillit og stor suksess i Juventus.
Zlatan selv har hatt begge drakter på, men svensken har aldri vært kjent for sin lojalitet og dessuten var overgangen til Inter mer utilgivelig i Juventus’ fanser sine øyne.
I 2005 Milan til og med lånet keeper Christian Abbiati ut til Juventus som erstatning etter at Buffon ble skadet i Luigi Berlusconi privatkamp før seriestarten.
Tevez og Pirlo: to gavepakker til rivalene
Tjenesten var derimot uvillig, og avgjørende, i 2011 da Milan kvittet seg med Andrea Pirlo. Juventus takket og hentet playmakeren gratis. Et virkelig kupp som skiftet balansen mellom de to klubbene i serien.
En annen nøkkelspiller i Juventus’ dominans var koblet til Milan: Carlos Tevez. Overgangen til Rossoneri var nesten klar i januar 2012, men i siste liten skjedde noe og argentineren ble i Manchester City, bare for å signere for Juve sesongen etterpå.
Rykter gikk at Berlusconi ikke ville selge Pato, da datterens kjæreste, til PSG og forhandlingene måtte brytes av.
Kjærlighet eller økonomiske grunner, ble dette en stor tabbe for Pato ble rammet av utallige skader, mens Tevez var kanskje på sitt aller beste i Juve-drakt.
En nesten pen fotballrivalitet
Juventus og Milan representer makten i italiensk fotball og selskap. Agnelli mot Berlusconi: ’gamle penger’ og tradisjonell kapitalisme mot en ny rik, den aggressive entreprenøren som ikke er sjenert med sine penger.
Den sosiale aspekten i tifo er likevel mindre markant enn i andre rivaliteter, spesielt blant yngre folk som ikke husker da Milan ikke var dominerende.
Det dreier seg først og fremst om fotball-situasjoner: straffer, offside osv. En rar tilfelle da Juventus sine må anerkjenne at rivalene pleide å holde et høyere nivå i europeisk fotball. Motvillig respekt som er usedvanlig i fotball, men som begge supportere ikke kan unngå, selv om ingen skal åpenbart snakke godt om de andre.
Har du tips til noe vi kan skrive om? Trykk på knappen under for å sende inn ditt tips! Vi premierer årets tips med en valgfri drakt.
