Feiring av titler. Foto: www.uefa.com
De var engang et stjernespekket gourmetlag, nå er de Italias største avfall.
«Prisen for storhet er ansvar.». Slik sa Winston Churchill det en gang i tiden. Og han visste forsåvidt hva han snakket om. Men dessverre er dette gått boligblokker forbi hos mange. Blant annet hos en gruppe mennesker med flotte dresser og snasen aksent, bosatt midt på den frodige Po-sletta. I middelalderbyen Parma finner en like mange eksentriske mennesker som ellers i Italia. En av disse er kanskje ikke Tommaso Ghirardi. Men det er tvilsomt.
For Ghirardi har hatt sin bråte av merkelige situasjoner. Han begynte med å kjøpe klubben A.C Carpenedolo, en klubb som holder til utenfor Brescia. Han hjalp klubben til opprykk fra Serie D, men man klarte så vidt ikke rykke videre fra Serie C2 til Serie C1.
3. januar 2007 gikk Ghirardi til innkjøp av Parma Football Club. Det var en merkelig avgjørelse, for Ghirardi var riktignok rikere enn mannen i gata, men langt unna formuen til folk med hvite kaper med hårbånd på. På sine første 5 år er det estimert at Ghirardi brukte totalt 43 millioner euro på klubben. Det tilsvarer rundt 370 millioner kroner. En stor sum, men samtidig langt unna det sjeiker og andre rike menn har brukt på fotballklubber ved tidligere anledninger. Málaga som hadde en investeringsvillig eier en liten stund brukte 21 millioner euro på bare én spiller da de hentet Santi Cazorla i 2011. Det er nok en sum klubben aldri kommer til å slå igjen. Men det tilsvarer halvparten av alt Ghirardi investerte i Parma på fem år. Det er ingen grunn til å kalle Ghirardi gjerrig, for han var aldri i posisjon til å bruke mye penger på klubben fra begynnelsen. Han kom som en velgjører som kunne holde klubben gående. Dessverre har det vist seg at han bare klarte det i snaue 8 år. Ghirardi har puttet inn penger i klubben, men de har tilsynelatende ikke blitt brukt til noe som helst.
Parmas administrative side er, eller burde være, legendarisk for sin inkompetanse, som bare matches av den man finner i Genoa og Brann. Det vises klart i at man har klart å samle sammen 177 elendige spillere som aldri blir gode nok for laget, gitt dem kontrakt og deretter lånt dem ut til klubber nedover i det italienske seriesystemet. Dette var fasit ved begynnelsen av 2013/2014-sesongen. Det nye tallet er nok ikke langt unna nå heller. Avskaffelsen av sameie har hjulpet litt, men tallet er fortsatt ille. Totalt hadde Parma 226 spillere i 2013/2013-sesongen ifølge Dagbladet. Klubben var involvert i 300 overganger. Italiensk vanvidd på sitt beste.
Omtrent slik må det ha sett ut på Parmas treningsfelt i 2013/14-sesongen. Foto: www.metacafe.com
30 spillere var i A-lagstallen, 106 var på utlån, stort sett i Italia, men også på Malta, i Danmark, Tyskland, Tyrkia, Hellas, Romania og Spania. 16 spillere var sendt til samarbeidsklubben Gubbio. Den andre nære samarbeidsklubben, slovenske Gorica, hadde hele stallen full av Parma-spillere. 22 spillere hadde de fått lånt. Snakk om godt samarbeid.
Fem spillere hadde kontrakt, men ingen oppgitt klubb. I tillegg kommer 44 spillere som var sameid med andre klubber og da får man 226 spillere. Og det er uten juniorlaget som også er sterkt overbefolket. Situasjonen i Parma er en farse og klubben ligner mer på en Nav-versjon av en fotballklubb enn den storklubben de burde være.
C More-ekspert Espen Ween mente at Genoa var verstingen, men de hadde bare 71 spillere som hørte til klubben. Sommeren 2013 henter Parma 123 spillere. Det skal selvfølgelig nevnes at klubben ikke betaler mye for spillerne som er på utlån, siden klubben som låner de stort sett betaler lønnen. Men det er likevel særdeles ulønnsomt og sløsing med midler.
Overgangsstrategien til klubben har antakeligvis vært å plukke opp spillere billig og håpe at noen av de slår til. Noe som er en fornuftig strategi så lenge spillere man henter faktisk er gode eller kan bli gode. Men de har de ikke vært. De fleste er knapt gode nok for 3. divisjon. 226 spillere er rett og slett nok til å stille med 20 lag. Dermed kunne jo alltids Parma starte en egen serie.
Ghirardi tok kjapt opp støvelen da han tok overtok Parma i 2007 og sparket Stefano Pioli etter to kamper, kanskje som et forsøk på å komme med i den hemmelige organisasjonen «Eksentriske Klubbeiere» som har spesielt mange italienske medlemmer. Erstatteren ble Claudio Ranieri, som ikke klarte å endre formen i det hele tatt. Klubben reddet plassen i siste kamp og Ghirardi valgte å bruke 11 millioner euro på nye spillere. De nye tilskuddene hjalp ikke mye og klubben rykket ned etter 18 strake sesonger i Serie A.
Jürgen Klopps ukjente bror Pietro Leonardi. Foto: www.altom-italienskfotballfodbold.dk
Sesongen i Serie B startet dårlig og Luigi Cagni ble erstattet av Francesco Guidolin. Guidolin førte laget til opprykk. Tilbake i Serie A ansatte man Pietro Leonardi, Italias Jürgen Klopp, og Andrea Berta til administrasjonen. En fin 8. plass og returen til Hernan Crespo førte til at Ghirardis status blant fansen ble forbedret, men den har blitt dårligere igjen senere. Leonardi gav seg 13. februar i år fordi han «ikke arbeider med forbrytere.».
De siste fem sesongene har klubben stabilisert seg i Serie A og endt på 8, 12, 8, 10 og 6. plass. 30. mai 2014 kom meldingen om at Tommaso Ghirardi ville trekke seg ut og selge videre klubben. Han valgte å selge klubben til det russisk-kypriotiske Dastraso Holding Limited i desember. Selskapet ledes av albaneren Rezart Taçi. Det er dette selskapet som nå har brakt klubben ut i uføre. Lønningene er uteblitt siden juli, klubben har pådratt seg mellom 800 millioner og 1,6 milliarder kroner i gjeld og man har ikke råd til noen ting. I perioden 2007-2014 økte gjelden med 1 200%. www.ilsole24ore.com meldte at gjelden var på 16.1 millioner euro i 2007 til 197.4 millioner euro i 2014. Klubbens inntekter skal ha vært 400 millioner euro, men ingen utenfor klubben vet hvor de har blitt av. Nylig ble klubben kjøpt tilbake av en italiener, Giampietro Manenti, som innehar sjarmen til et medlem av den italienske mafiaen.
Giampietro Manenti. Tydelig misfornøyd med situasjonen i Parma. Foto: www.giornaledibrescia.it
Maneti kjøpte klubben for 1 euro og har fått den utakknemlige oppgaven med å rydde opp i rotet som har blitt skapt. Spillerne satte en deadline for når lønningene måtte bli betalt, men ingen ting har skjedd siden den gikk ut. Maneti mener han har pengene, men at han ikke har betalt spillerne skaper tvil.
Om Parma blir slått konkurs, vil de bli trukket ut av serien og alle motstanderne vil vinne 3-0 på walkover. Dette er særdeles urettferdig ovenfor for eksempel Roma, som nylig spilte 0-0 mot Parma. Både Napoli og Juventus vil bli tildelt 3-0-seier, så konkursen kan dermed ha ringvirkninger opp mot tittelkampen i tillegg til flere andre områder.
Situasjonen videre er både klar og usikker. En degradering er åpenbar, men det er usikkert om det blir til bunnen av seriesystemet eller til Serie B. Det italienske fotballforbundet vil at klubben skal sende regnskapet til dem, slik at de kan ta en «kontrollert konkurs», slik en gjorde med Torino for et par år tilbake. Klubben vil da miste all gjeld og kan starte sesongen med nytt navn og nytt eierskap. Hvis de heller velger en normal konkurs vil de måtte begynne i bunnen av seriesystemet.
Carlo Tavecchio, president i fotballforbundet har diskutert Parma-saken og mer på en konferanse. Han uttalte blant annet at det ikke skal ha vært manglende penger som gjorde at kampen mot Udinese ble kansellert. Penger er selvfølgelig en del av grunnen, men hovedgrunnen skal være at spillerne ikke ville spille kampen «i et bur».
«Stengt på grunn av ran!». Foto: www.eurosport.com
Fansen gikk protestmarsj på søndag, der de hadde med banner som «Stengt på grunn av tyveri.». Maneti er den fjerde presidenten denne sesongen og kanskje kommer det flere. Om klubben må begynne på nytt trenger de antakeligvis også en ny president.
Klubbens plassering denne sesongen symboliserer vel alt som har skjedd denne sesongen. De har 10 poeng (trukket 1 poeng på grunn av dårlige finanser), 3 seirer og 2 uavgjort og 18 tap på 23 kamper. Bunnen er nådd. Et av få lyspunkter har vært at Sampdoria har tilbudt seg å betale for reisen til juniorlagets neste kamp, som en gest, angivelig fordi «verdien av ungdomslag må alltids passes på og respekteres av Fair Play.»
Men hvordan kom man i denne situasjonen? La oss ta et langt tilbakeblikk!
Litt usikkert om det er spiller- eller drakt-presentasjon. De klassiske Parma-draktene. Foto: www.football-shirts.co.uk
Parma F.C har en lang og stort sett trøtt historie, men med en voldsom spenningstopp. Klubben ble stiftet i 1913 (altså var 2013 100-års-sesongen). Verdi Football Club ble stiftet i 1913 til hyllest for Giuseppe Verdi, den kjente komponisten. De spilte med blå og gule drakter. En ny klubb ble stiftet litt senere samme år. Den fikk navnet Parma Football Club. Den var stiftet av mange av spillerne fra Verdi F.C og begynte å spille med hvite drakter med et svart kors. Klubben beholdt både de hvit-svarte og de gul-blå draktene og begynte å spille fotball i 1919-1920-sesongen etter slutten av Første Verdenskrig. Stadion Ennio Tardini ble påbegynt to år etter.
Ennio Tardini. Foto: www.sportpeople.net
Klubben var med og starte Serie B etter å ha landet på andreplass i Prima Divisione i 1928-29-sesongen. Klubben ble værende i Serie B i tre sesonger før man rykket ned og endret navnet til Associazione Sportiva Parma i 1931. Deretter var de med å starte Serie C og heldigvis slapp de å måtte starte Serie D også. De kom seg tilbake til Serie B i 1943, før krigen stoppet fotballen.
De neste årene fram til 1968 var kjedelige og trøtte, med to unntak: en klubbrekord med en 9. plass i Serie B i 1954-55 og spill i Europa Cupen i 1960-61.
I 1968 fikk klubben problemer og en domstol i Parma besluttet at klubben skulle legges ned. Dette førte ikke så mye med seg; man startet bare opp klubben igjen under nytt navn. Parma Football Club var det nye og litt mer globale navnet. Imens tok et annet lag fra Parma, AC Parmense, vare på muligheten da retten overførte navn, drakter og logo-rettigheter til dem da A.S Parma ble oppløst. De rykket helt opp til Serie B, men rykket ned igjen i sesong nummer to. De kom seg enda en gang opp til Serie B utpå 70-tallet, men rykket rett ned igjen.
Mens AC Parmense hadde nytt sin korte og regionale suksess sto ting stille i den nystartede Parma Football Club. Det var ingen ting som tydet på at man trengte et engelsk navn, for japanske fans var ikke å se. Ikke hos AC Parmense heller heldigvis. Men under kyndig ledelse av Maldini, Cesare Maldini, kom klubben seg til Serie B på siste kampdag i 1984. Stefano Pioli, som kom til å gå til Juventus, scoret det viktige målet mot Sanremo. Parma vant divisjonen.
Men ligasystempyramiden var plassert i Nord-Italia, i Alpene, og den var så glatt at man seilte rett ned igjen i Serie C. En ny stor trener tok over, Arrigo Sacchi, som kom til å ha så stor suksess med AC Milan. Han fikk dem rett opp igjen og de hadde en fenomal sesong i Serie B. De kom tre poeng fra opprykk og slo ut AC Milan fra Cupen, et resultat som sikret Sacchi managerstolen på San Siro. Inn kom flamboyante Zdenêk Zeman, men som det dessverre ofte gjør med ultraoffensive Zeman, så gikk det på tverke. Etter 7 kamper måtte han hente pappkassene fra loftet, rydde rommet og kontoret, motta en avskjedost fra ostefabrikken og forlate Parma. Og om vi kjenner Zeman rett var det nok en sigarett i munnviken, da han kjørte ut over Po-sletta i solnedgangen. Erstatteren var Giampieri Vitali, som sikret to plasseringer midt på tabellen.
Nevio Scala ble legendarisk for sine evner som manager. Hårsveisen? Ikke så mye. Foto: www.zimbio.com
Så startet et nytt kapittel i klubbens historie. Nevio Scala, en av få virkelige legender i Parma (som ikke mottok høye lønninger som motivasjon), tok klubben til Serie A for første gang, i det man gikk inn i de etterhvert funky 90-åra. Parmalat, meieri- og matvareselskapet som holder til i nettopp Parma, øynet muligheten for bra promotering og lokalstøtte og pumpet store summer inn i klubben. Klubben kom seg til Europa Cupen i 1991, men Scala viste at han kunne overgå seg selv gang på gang. Klubben vant Cupfinalen 2-1 over to kamper mot Juventus i 1992, i 1993 vant de Cupvinnercupen i en finale mot Royal Antwerp på Wembley. Parma vant 3-1 og fulgte opp med å slå AC Milan 2-1 sammenlagt i den Europeiske Supercupen utpå høsten. Man mislyktes på målstreken i forsøket på å forsvare Cupvinnercup-tittelen da man tapte mot Arsenal 1-0 i Parken i København.
Nevio Scala avsluttet karrieren i Parma med å slå Juventus 2-1 sammenlagt i UEFA Cup Finalen, men Juventus ødela den aller siste kampen hans da de vant Cupfinalen 3-0 sammenlagt. Scala forlot Parma som en helt etter alle trofeene han sikret klubben, i tillegg til at de gjorde det på en estetisk og vakker måte.
Ny trener ble en viss Carlo Ancelotti. Etter en solid oppgradering førte til Ancelotti klubben til en sensasjonell 2. plass i 1997. Bare 2 poeng bak Juventus. Det skapte frykt hos Juventus som svarte med å stikke av med Ancelotti. Uten suksesstreneren kunne vel ikke Parma gjenta bragden? Eller enda verre; forbedre den! Uten Ancelotti raste Parma nedover tabellen og endte på en skuffende 6. plass. Heldigvis for den nye manageren Alberto Malesani kunne innsatsen i Serie A unnskyldes med lange sluttspill i cupene. Parma vant både Cupen og Europa Cupen. Europa Cupen vant man til og med overlegent 3-0 mot Marseille. Seier på bortemål i Cupfinalen var ikke så staselig, men det var da seier det og.
Før seriespillet begynte den neste sesongen slo man nok en gang Milan i Supercupen, denne gang den italienske. En 2-1-seier var en fin start på sesongen. Det nye millenniumet begynte brått. Lazio sprengte banker og pengebinger, sparebøsser og hodeputer, for å få tak i Hernan Crespo. Crespo tilbød spisskompetanse fra en annen verden og hadde scoret 62 mål på 116 kamper for Parma. Totalt scorte han 80 mål på 4 sesonger. Han ble ikke noe dårligere i Lazio med 39 mål på 54 kamper. Overgangssummen var 56 millioner euro, 35, 5 millioner pund eller 480 millioner kroner med dagens valutakurs.
Foto fra Twitter, ukjent kilde. Noen av spillerne Parma hadde rundt 1998.
Millenniumet brakte med seg en ny trussel. Ledet av en svenske av alle ting tok Lazio kvantesteg og vant ligaen i 2000. Sven-Gøran Erikson følte at det var nødvendig å hente gode spillere for å holde på suksessen, så da gjorde de det. Parmas kanskje to beste spillere, Hernan Crespo og Juan Sebastian Veron ble plukket opp av Lazio, mens Juventus som vanlig stakk av med resten. En fråtsing uten sidestykke etterlot tre tomme seter i garderoben. Lilian Thuram, Gianluigi Buffon og Fabio Cannavaro pakket alle kofferten og ble slukt av «den Gamle Dame» i enten 2001 eller 2002. Spillersalgene førte til at klubben datt fra en 4. plass i 2001 til en 10. plass i 2002. Man klarte å slå tilbake og de to neste sesongene endte man på to 5. plasser.
Alberto Malesani forlot klubben sammen med Hernan Crespo i 2000. Erstatteren ble Renzo Ulivieri hvis beste prestasjon var å tape cupfinalen. Pietro Carmignani tok over i 2001 og sørget for at Parma vant cupfinalen i 2002. De endte utenfor topp 6 for første gang siden 1990 og tapte Supercoppaen i august. Men katastrofen kom ikke på banen…
Calisto Tanzi som Anakin i forgrunnen med myndighetene som Obi Wan i bakgrunnen. Metaforisk sett. Foto: www.celluloidheroreviews.com
Fra 2002 og videre ut i 2003 begynte folk både i og utenfor den enorme meieribedriften Parmalat å legge merke til at vannet boblet i melkekanten av de enorme melketankene på anlegget og man begynte å få en anelse om at noe var galt med tanken. Tilsynelatende virket alt, men hvordan skulle så den kokende melken forklares. Etter hvert som tanken ble tømt for inspeksjon kom svært ubehagelige ting til overflaten. Det var ikke snakk om en død gangster fra Sicilia, slik saken kanskje hadde vært i en italiensk krim-serie. Det var langt mer omfattende enn at det kunne pekes inn på en person. Det kom fram at firmaet hadde enorme økonomiske problemer, at eieren og grunnleggeren Calisto Tanzi hadde stukket av med enorme summer og at nesten 4 milliarder euro som selskapet visstnok hadde på konto kun var en forfalskning.
Selskapet hadde 36 000 ansatte og i 2002 var salgstallene på 7,6 milliarder euro, en sum som overgår bruttonasjonalproduktet i land som Bolivia, Senegal, Paraguay og Angola. Nå begynte det å brenne under bena på samtlige ansatte, selv om mesteparten ikke hadde hatt noen reell betydning for saken. Det kan sammenlignes med slåsscenen på slutten av Star Wars episode 3, Revenge of the Sith (som var den 6 filmen som ble produsert), hvor Anakin og Obi-Wan slåss på en vulkan-planet. Like farlig, ustabilt og uforutsigbart må det ha vært å være ansatt i Parmalat i 2003. Selskapet ble en eneste stor smeltende masse, på vei til det ugjenkjennelige og i rollen som den onde Anakin var Calisto Tanzi, som hadde vendt seg til den onde siden, den kriminelle siden.
Gjennom 80- og 90-tallet hadde Calisto Tanzi forvandlet Parmalat fra det lille lokale selskapet faren startet på 60-tallet til et globalt konsern som var høyt aktet på italienske børser. Utbredt i 30 land var selskapet enormt og det betydde mye for både den italienske og europeiske økonomien. Så da det like før jul i 2003 ble bekreftet av Parmalat at 30 milliarder kroner, som skulle finnes på en konto på Cayman-øyene, ikke eksisterte var det allerede en enorm krise. Men man fortsatte granskningen av selskapet gjennom 2004 og fant et hull i regnskapet på 100 milliarder kroner. Veien til konkurs var kort.
Etter hvert som etterforskningen skred fram, økte ikke bare de «forsvunne» pengesummene, men også graden av kriminalitet involvert. Sjefen for finansene i bedriften, Fausto Tonna, sa til journalistene da han ankom retten: «Jeg ønsker dere og familiene deres en treg og smertefull død.». Han var en av mange fra toppen av administrasjonen i firmaet som ble arrestert. En av toppfolkene i finansavdelingen tok selvmord ved å hoppe fra en bro i Parma. Calisto Tanzi, hans niese, medlemmer i toppen av firmaet, to revisorfirma og den italienske filialen av Bank of America ble alle stilt for retten. Kontorene ble ransaket, men de var allerede fulle av ødelagte dokumenter. 135.000 mennesker hadde blitt lurt til å tro at Parmalat var et av de mest lønnsomme selskapene i Europa. De mistet alle innskuddene sine.
Calista Tanzi. Foto: www.robertopesce.com
Skandalen var et faktum og på grunn av den enorme vitnelisten tok det flere år før man fikk avgjort noe særlig i saken. Et par medlemmer ble tidlig dømt, inkludert Fausto Tonna, som ikke akkurat gjorde noe for å beholde friheten. I 2010 ble Calisto Tanzi dømt til 18 måneders fengsel. Parmalat ble ganske fort startet opp igjen, men i mindre skala enn før.
Imens hadde et sideplott, kanskje ikke like viktig for den generelle verdensbefolkning, skjedd i Parma FC. Da Parmalat-nyheten kom i desember 2003 førte det til like stor oppstandelse i Parma som ellers i verden. Etter et par dager begynte tankene å svire til hva som nå ville skje med Parma Football Club. Den viktigste investoren hadde nå tilsynelatende ikke penger. I april 2004 ble det klart at de ikke hadde råd til å betale gjeld og dermed gikk også Parma FC konkurs.
Klubben ble startet opp igjen med samme navn allerede i juni og fikk fortsette i Serie A. Sesongen gikk elendig, til tross for at Alberto Gilardino banket inn hele 23 mål. Bare ren flaks hindret dem fra å rykke ned. De hadde like mange poeng og dårligere målforskjell enn Bologna på 18. plass, men var heldige. I begynnelsen av 2005 hadde man fortsatt et litt komplisert system der 16, 17 og 18. plassen måtte spille mot hverandre etter at sesongen ellers var over. Fiorentina hadde flest poeng og slapp å spille, mens Parma vant 2-1 sammenlagt over Bologna, som dermed måtte forlate A-lokalet til fordel for det dårligere B-strøket. Dette systemet ble avskaffet før den neste sesongen, hvor Parma hentet seg litt opp igjen og havnet på en grei 10. plass. Brukbart for en klubb som hadde hatt de problemene Parma fikk. 2005-06-sesongen var også første gang siden 1991 at man ikke var med i en av europacupene. Egentlig. Men da Calciopoli-skandalen ble nøstet opp utover sommeren ble det bestemt at Parma likevel skulle få være med.
24. januar 2007 tok Tommaso Ghirardi over.
Som den romerske dramatikeren Lucius Annaeus Seneca sa: «Det er en tøff og humpete vei som leder til toppen av storhet.». Og ingen har hatt en verre vei enn Parma.
Kilder:
http://www.dagbladet.no/2013/09/12/sport/fotball/serie_a/parma/roberto_donadoni/29244010/
http://www.brainyquote.com/quotes/keywords/greatness.html
http://www.espnfc.com/parma/story/2313327/parma-crisis-will-not-demolish-footballsays-carlo-tavecchio
http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_Parma_F.C._seasons
http://no.wikipedia.org/wiki/Parma
http://no.wikipedia.org/wiki/Parma_FC
http://en.wikipedia.org/wiki/Parma_F.C.
http://en.wikipedia.org/wiki/Tommaso_Ghirardi
http://www.worldfinance.com/home/special-reports-home/the-parmalat-scandal
http://www.nrk.no/okonomi/parmalat-saken-starter-i-dag-1.561355
http://www.dn.no/nyheter/utenriks/2004/01/26/parmalatskandalen-vokser
http://en.wikipedia.org/wiki/Parmalat#Financial_fraud_.282002.E2.80.932005.29
http://no.wikipedia.org/wiki/Parmalat
Har du tips til noe vi kan skrive om? Trykk på knappen under for å sende inn ditt tips! Vi premierer årets tips med en valgfri drakt.
