Martyrens følgesvenner i historiens dysterhet
En dag i år 306 stirrer den mytiske Ἁγία Αἰκατερίνα ἡ Μεγαλομάρτυς, også kjent som Katarina av Alexandria, på dette hjulet som ble kalt radbrekkeren. Den kristne forkynneren hadde fått flere hundre mennesker til å konverte til kristendommen, i følge legenden, og den påståtte prinsessen hadde motstått keiser Maxentius forfølgelser som hadde røvet henne for all eiendom hun hadde. Hun hadde rømt over både land og strand, men hadde aldri viket fra å forkynne det kristne budskapet, forgapt som hun var av den mystiske lære.
I år 285 hadde romeren Marcus Aurelius Valerius Maximianus Herculius, en av de øverste lederne i den romerske hæren, fått keisertittelen og selv om tittelen året etter ble endret til augustus, som innebar at han delte keisertittelen med sin overordnede Diokletian, så hadde han nå fått meget stor innflytelse på romerriket. Som keiser tok han navnet Maximianus II, og han forble keiser til år 305 da Diokletian tvang han til å abdisere, slik at de kunne overlate keisertronen til yngre arvtagere.
Fem år tidligere, i år 300, hadde han blitt oppsøkt av en ung kvinne, kalt Katarina. Formålet med besøket for den 18-årige kvinnen var å overbevise Maximianus om å slutte forfølgelsene av kristne. Planen var korttenkt, for Maximianus reagerte som romerske keisere flest og dømte henne til døden. 6 år senere kom dødsdagen.
Denne dagen i det mektige bibliotekets by, Alexandria, i år 306 sto altså denne kvinnen ovenfor dette grufulle instrumentet, radbrekkeren, hvis funksjon er å knekke lemmene i kroppen på et hjul, på en måte vi på nattesøvnens vegne ikke skal gå videre inn på. Som en dødsdømt amerikaner som rører ved den elektriske stol, strakte Katarina hånden fram mot radbrekkeren og som et mirakel, passende i den Kristne lære, gikk torturinstrumentet i stykker. Katarina ble senere halshugd, men fokuset må selvsagt for mystikkens del ligge på dette underlige fenomenet med hennes mirakelfulle berøring.
Fullt i tråd med resten av kristendommen ble den mystiske Katarina døpt til Helgen, hun ble en viktig martyr og fikk flere kallenavn som spiller på viktige hendelser i livet hennes. Det faktum at det fins stor skepsis blant historikerene om hennes eksistens betydde lite i kristendommens ypperste gemakker, der Katarina av Alexandria har spilt i flere større og mindre roller.
Validiteten til Katarina var heller ikke noe som bekymret en gruppe spanjoler, som ved ankomst på en ukjent øy i Brasil i 1542 bestemte seg for å kalle den Santa Catarina, etter den fagre møy, jomfru-martyren Katarina. Portugiserene tok kontroll over øya og områdene rundt i 1675 og med mangel på kreative hoder i flokken bestemte de seg for å kalle hele området for Santa Catarina.
(Portugiserene er riktignok ikke de verste på å gi navn til nye steder. Den æren tilfaller britene, som blant annet gikk for New South Wales som navn på et område i Australia som vi kan gjette på har få likheter med det sørlige Wales, samt å gi en delstat i USA navn etter seksualsituasjonen til deres dronning.)
Santa Catarina viste seg å være en svært fruktbar del av Brasil og i begynnelsen av 1800-talet kom en bråte europeiske immigranter til delstaten for å slå seg ned. Mange slo seg ned på små, familieeide gårder i innlandet, mens andre ble i urbaniserte områder og startet industri. Santa Catarina utviklet seg til å bli en delstat andre brasilianske delstater kan se med misunnelse på: en delstat med det typiske etniske mangfoldet som symboliserer Brasil som nasjon, men og med en bærekraftig økonomi som mange andre delstater bare drømmer om.
I disse dager er levestandaren i Santa Catarina blant de beste av delstatene i Brasil og delstaten har heller ikke den sosiale, politiske og økonomiske skjevheten en finner mange andre steder i Brasil, for eksempel i Rio de Janeiro med sine rikmannsstrøk og favelaer.
Delstaten vokste med tiden og nye byer ble dannet. En av disse var Chapecó, som oppsto ganske nøyaktig 25. august 1917. Med tiden vokste byen og 10. mai 1973 satte den et lite fotspor i margen av den enorme boken en kan finne i den metaforiske Guds bibliotek, den som rommer all brasiliansk fotballhistorie fra start til slutt. (De mest spennende kapitlene er for øvrig de som handler om en viss Garrincha).
Datoen var dagen klubben Chapecoense oppsto. Hovudmålet med klubben var å redde og gjenreise fotballen i byen og prosjektet begynte bra da klubben plukket delstatsmesterskapet Campeonato Catarinense allerede i 1977. Slik som luften sakte, men sikkert forsvinner ut av en litt gammel fotball, slik falt prosjektet til Chapecoense sakte, men sikkert litt sammen. I den grad det i det hele tatt var et målbevisst prosjekt. Hovedmålet om å gjenoppstarte fotballen i byen var i alle fall nådd og over de neste 30 årene plukket klubben ytterligere 3 delstatstitler.
Så i 2009 tok klubben fart og dundret seg vei oppover i hierarkiet, som en gretten muskelbunt i køen på Rema. Innen 2014 hadde de nådd de øverste trinnene av himmelens stige og ved inngangen ble de ønsket velkommen av himmelens voktere, Socrates, Arthur Friedenreich og Garrincha. Himmelens porter ble åpnet og ut strømmet et sterk gult lys, selvsagt i samme farge som Brasils landslagsdrakter.
Gutta på Chapecoense bestemte seg for at de var kommet for å bli og det ble de. De motbeviste alle kritikere og slo rot på midten av tabellen. Sakte, men sikkert bygget de seg opp. I debutsesongen endte de på en ganske fin 15. plass, 5 poeng fra nedrykksplass. Året etter forbedret de seg med 4 poeng og gikk 1. plass opp. Grunnet de underlige kontinetalcup-reglene i brasiliansk Serie A skulle Chapecoense være med i Copa Sudamericana igjen, sammen med 10 andre klubber fra toppdivisjonen.
(Alle lag fra plass 1-16 får spille i kontinentalcupene Copa Libertadores eller Copa Sudamericana, enda underligere er det at også nyopprykkede Santa Cruz får være med (Santa Cruz er for øvrig en fascinerende klubb med et tilskuersnitt på 40 000 i 3. divisjon, i tillegg har de Tricolor Jesus, Pedro Luna, en mann som er svært vanskelig å spore opp på Google til tross for sin ærerike status))
De kom inn i andre play-off-runde og startet turneringen med å slå sin brasilianske bror, Cuiabá, 3-2. Copa Sudamericana spilles uten gruppespill, dermed så det stygt ut da de ble trukket til å møte Independiente i første runde. Independiente er mestvinnende i den viktigste kontinentale turneringen Copa Libertadores, så til tross for litt skrøpelig lag de siste årene skulle en seier mot lille Chapecoense være lett som fjær. Men man kan bare ha så og så mye flaks i straffekonk og dermed gikk Chapecoense videre med 5-4 på straffer.
Neste motstander var Junior F.C fra Colombia, som tørr-humoristisk nok ble juniorer for de brautende arbeidsgutta på Chapecoense som feide de av banen med 3-1 sammenlagt. Dermed måtte Chapecoense ned på den brasilianske versjonen av Møbelringen for å kjøpe ny duk og finsaker, for nå skulle de plutselig huse en semifinale i Copa Sudamericana. Motstander var lekre San Lorenzo, som for bare et par år tilbake begeistret Argentina med sine prestasjoner under daværende trener Gerado Martino. Den nye treneren Diego Aguirre har også satt sammen et godt lag, så det er duket (no pun intended) for et skikkelig kraftoppgjør.
Sant som sand ble det hardt og vanskelig for Chapecoense, men de brasilianske revene snek seg videre på bortemål, kanskje med hjelp av en utstrakt hånd fra Katarina av Alexandria, som lurer på hvorfor hun har havnet i en artikkel om en brasiliansk fotball-klubb.
Uansett, i et samfunn som er sultepreget på finaler, og kompenserer med å ha finaler i absolutt alt, uforaktet av om det er en tv-serie, konkurranse, talent-konkurranse, syltetøy-konkurranse eller ein skrivekonkurranse om Paragraf 112 i Grunnloven (hvor artikkelforfatter fikk hederlig omtale), hadde Chapecoense nå nådd en finale som faktisk betyr noe!
Det skulle spilles en hjemme- og borte-kamp og Chapecoense fikk gleden av å ha hjemmekampen sist. Dermed trengte de bare å kjempe seg til et resultat i Medellín, for så å kunne avgjøre oppgjøret på hjemmebane. Gutta i grønt hadde troen. I dagene og timene før kampen summet sosiale medier med meldinger og bilder fra de stolte seiershungrige herrer og en kan anta at en betydelig bataljon ønsket lykke på reisen på flyplassen.
Flyet tok av fra Viru Viru Internasjonale Flyplass i Santa Cruz de la Sierra, Bolivia. Flyet, LaMia´s Avro RJ85 var et 17 år gammelt fly som hadde hatt sin rekke kjendiser ombord, det Argentinske landslaget hadde brukt flyet kun 18 dager før. Flyturen var satt til å vare i overkant av 7 timer.
Murphy´s lov sier at alt som kan gå galt, vil gå galt. Det viste seg i ly av tragedien da ein gravde fram mer informasjon om turen. Brasils luftfartsmyndigheter, ANAC, hadde på forhånd avslått Chapecoenses forespørsel om å fly med LaMia fra Sao Paulo til Medellín, dermed måtte de fly en lang omvei innom Santa Cruz de la Sierra i Bolivia og deretter bytte fly. På den positive siden hadde ANAC bedt Chapecoense om å bytte til et kolombiansk eller brasiliansk flyselskap, men Chapecoense hadde blind tro på LaMia ettersom de hadde fraktet mange fotball-lag før.
En plan ble lagt for å fylle bensin på Cobija, en flyplass på grensen mellom Brasil og Boliva, men ettersom flyplassen stengte før flyet nådde fram, ble denne planen forkastet. En av pilotene på flyet, som også var en av eierne av LaMia, presset deretter på for å få en offiser i Bolivias luftfartsmyndigheter til å godkjenne hans, eller flypersonalets, flyplan om å fly rett til Medellín. Grunnen var at han mente det ville en stor risk ettersom de da ville være i risikosonen for å gå tom for bensin.
Planen ble deretter endret til å tanke i Bogotá i stedet, noe som ble godkjent av en annen luftfartsoffiser. Denne planen ville bare korte ned distansen med 200 km og ville kreve optimale forhold, det vil si effektiv bruk av drivstoffet, samt at alle passasjerene og bagasjene passet inn i den Internasjonale Fly Transport Organisasjonens (IFTO, IATA på engelsk) estimater for vekt og bagasje. Denne grensen var satt til 100 kg og er naturligvis absurd lav. Og i et fly med bortimot ingen barn og unge, bare topptrente, muskuløse fotballspillere og litt lubne journalister ville dette estimatet fort slå sprekker.
Den hasardiøse, galne og hellets sjarlatan, pilot og LaMia-eieren bak spakene oppdaget trolig rundt 21.30 at flyet begynte å skurre. Pilotene begynte å merke elektroniske feil og det som på engelsk kalles «fuel exhaustion» som på norsk kan tolkes som manglende drivstoff eller feil utnyttelse av drivstoff. Spekulativt kan man si at estimatene av flyets reelle vekt var feil og at dette førte til at flyet brukte mer drivstoff enn planlagt per kilometer.
Mens klokken tikket mot 10 startet et kappløp mellom drivstoff og distanse. Vi vet ikke hva som skjedde utenom cockpiten i disse minuttene, men vi kan trygt anta at det inni cockpiten ble gjort matematikk i høy intensitet. Målet nærmet seg, det var nå bare 30 km til flyplassen. Men ville det holde?
29 km…
28 km …
27 km…
26 km…
25 km…
24 km…
23 km…
22 km…
21 km…
20 km…
19 km.
.
.
.
Som på toppen av en berg-og-dal-bane kan det bare gå nedover. Flyet styrter. I løpet av sekunder endrer nesetuppen på flyet seg fra horisontalt til et rundt 45 graders stup. Flyet faller, antakeligvis totalt uten motorkraft, men med tyngdekraften som dyttekraft. Sekundene går, panikk oppstår.
Bang. Flyet braser inn i toppen av en åsside, bare meter fra å komme over toppen. Kraften ved landingen er så stor at store deler av flyet flyger over åskammen, braser seg vei nedover gjennom en skog og lander 100 meter lenger nede i et søkk. Flydeler og mennesker er spredt over en stripe på 100 meter. I det fjerne kan en se byen, men her er det ingen som kan hjelpe dem. Ikke at de trenger hjelp. Ikke de fleste i alle fall.
Døden har for lengst inntruffet og frigjort dem fra dette marerittet, antakeligvis momentant. Det er marerittet de aldri vil kunne våkne fra. Det er frøet til en mareritt-epidemi som vil smitte over på kjente og kjære, men og mennesker de aldri har møtt og aldri vil møte. Det er en epidemi som smitter bare ved synet, bare ved sansen, bare ved tanken. Den er giftig. Den forpurrer tanker og livet. Ingen kur kan kurere de smittede. De vise sier at tiden vil hjelpe, men i hjertet gråter de. Livet er dødt. Fotballen er død.
Klubben som skulle redde fotballen i Chapecó er utslettet. De ble tatt fra oss på dørstokken til sin lykkeligste stund. Vår kjæledegge er stjålet. Den mange av oss ikke visste vi hadde. Nå vil vi aldri vite hvordan den var, kunne vært. Suksessens sødmer er halshugd, slik Katarina av Alexandria ble.
Og slik Katarina av Alexandria ble kronet helgen etter sitt myteomspunne liv og død, slik ble Chapecoenses stolte gutter hevet til fotballens skytsengler og ble post-mortem tildelt tittelen som Copa Sudamericana-vinner 2016.
Historien gjentar seg alltid, men noen ganger, kan selv den sarteste sjel, i et øyeblikks ukontrollert sinneutbrudd utbryte at «det faktum kan være helt jævlig!».
Men nå sitter de der, høyt oppe på tredje tribunenivå på himmelens stadion, mens de diskuterer taktikk og lagoppstilling med Valentino Mazzola, Duncan Edwards og resten av fotballens flyvende falne.
Torino 1949, Manchester United 1958, Zambia 1991, CHAPECOENSE 2016 .
Hvil i Fred
Har du tips til noe vi kan skrive om? Trykk på knappen under for å sende inn ditt tips! Vi premierer årets tips med en valgfri drakt.
