The beautiful games of an ordinary genius. Carlo Ancelotti. My autobiography. Med Alessandro Alcatio og med forord fra Paolo Maldini.
The beautiful games of an ordinary genius altså. Det er ikke så lenge siden vi leste en bok av en annen, italiensk maestro, også den med en underfundig, kvasifilosofisk tittel. Om småmorsom kvasifilosofi ligger i det italienske blodet, om det er et markedsføringstriks for å selge flere bøker på engelsk, eller om det er et faktisk er et uttrykk for forfatterens natur eller historie vites ikke. Titlene har ihvertfall ikke noe med bøkenes innhold å gjøre.
I think therefore I play, Andrea Pirlos biografi, tegnet et bilde av en fyr som tilsynelatende ikke tenker så mye overhodet, dersom det ikke var snakk om nye pek man skulle gjøre mot Gennaro Gattuso. The beautiful games of an ordinary genius, på sin side, tar i det hele tatt for seg svært få fotballkamper, stygge eller vakre. Den handler på en måte mest om mat. Og om pek mot Gennaro Gattuso.
I stedet for detaljerte beskrivelser av vakre kamper og taktisk briljante vurderinger fra det som tydeligvis er et helt vanlig geni, får vi detaljerte beskrivelser av det som skjer bak scenen i klubber og lag, om de små og store tannhjulene som skal til for å smøre noen av de største maskineriene i fotballverdenen. Vi får historier om klubbpresidenter, fotballspillere og støttespillere, og ikke minst om mat. Og alle tingene som minner Carlo Ancelotti om mat. Som Yuri Shirkov, for eksempel, som ble den første fotballspilleren som vekket sult hos Carletto på grunn av sin slående likhet med en ribeye steak.
Boken har som utgangspunkt og sentrale referansepunkt Ancelottis korte, men innholdsrike karriere hos Chelsea, fra den innlende kurtisen fra Roman Abramovich, via The Double i England og til avskjed den påfølgende sesongen. Den handler imidlertid mest om Ancelottis tid i Italia. Om spillerkarriere og assistentlivet under Arrigo Sacchi i Milan, for Roma og for det italienske landslaget, og om managerjobb i Reggiana, Parma, Milan og Juventus. Men mest om Milan. Milan og Berlusconi, Milan og Galliani, Milan og Ancelotti.
Om spillere som Zinedine «Zizou» Zidane, David Beckham og Paolo Montero. Om Andrea Pirlo , Frank Lampard og Gigi Buffon. Og Gennaro Gattuso, selvfølgelig. Rino Gattuso har visst hatt en sterk virkning på folkene han har hatt med å gjøre, trenere som lagspillere, og det må være noe ved han som gjør det fristende å teste noen grenser.
Men mest av alt handler boken om Carlo Ancelotti. Om valg man må ta som aldrende spiller, om valg man må gjøre som umerittert trener, og om krav man kan våge å stille til andre som en merittert trener. Og ikke minst om alle de grusomme valgene man må gjøre på restaurant. Hvis du skal følge Carlettos tips så er det kanskje greit å ikke velge så mye, ta heller å si ja ofte. Bare sørg for å ikke bli sittende med regningen. Totalt sett synes vi det er en meget fornøyelig leseopplevelse. I en selvbiografi som dette er så er det personen Ancelotti som er interessant, ikke først og fremst kamper, statistikk eller taktikk (hvis du er opptatt av det kan du jo for eksempel begynne her). Og personen Ancelotti fremstår som en ganske rett-frem, no nonsense fyr fra landsbygda i Italia, med sans for det gode liv og et instinkt for seier, men kanskje først og fremst en tilpasningsdyktig skapning som har fått det beste ut av karismatiske klubbeiere, smale budsjetter og feterte stjerner. Ancelottis fremste egenskaper ligger i det mellommenneskelige aspektet mer enn på det taktiske, dersom man bruker boken som utgangspunkt, selv om en av hans store stoltheter og oppfinnelser, juletreet (1-4-3-2-1 formasjon) vies en del plass.
Alt i alt er det en meget fornøyelig bok, i større grad enn i Pirlos bok føler jeg her at det er personen som kommer frem, at ikke alt i like stor grad kommer fra medforfatter/ghostwriter. Det kan selvfølgelig være sant, eller det kan være at Ancelotti har en bedre ghostwriter. Boken deler imidlertid det med Pirlos at forsøkene på å være morsom og selvironisk på eget magemåls vegne kommer litt for ofte og føles litt tvungent, men skjemmes ikke på samme måte.
Boken anbefales alle de som vil lære litt mer om en av fotballens good guys, som ser ut til å få venner hvor enn han drar (minus Torino og Juventus) og tilpasse seg litt av hvert fra spillere, eiere og fans. Om ikke annet anbefales den for å lese et par korte kapitler om hvordan det var å trene og lede et purungt lag med ukjente spillere i Parma -som skulle vise seg å være en av de heftigste samlingene world-beaters fotballverdenen har sett. Som Ancelotti selv skriver: Buffon, Cannavaro og Thuram hadde jeg ikke hørt om, men de viste seg å være ganske gode fotballspillere.
Skål, Carletto!
Dersom du vil følge noen av Ancelottis tidligere lag, det være seg Milan, Roma eller Real Madrid, anbefaler vi å teste appen vår. Den finnes til både iOS og Android og er helt gratis. Mer enn 10 millioner har lastet den ned på verdensbasis -bli en av oss!
Takk til @psybjorn for bidrag 🙂
Har du tips til noe vi kan skrive om? Trykk på knappen under for å sende inn ditt tips! Vi premierer årets tips med en valgfri drakt.
