I moderne fotball er alt til salgs og det har vært mer og mer usedvanlig å ha én-klubb-spillere, spesielt på høyt nivå.
Sammen med Ryan Giggs, er Francesco Totti et av de siste vakre unntak. Siden debuten i mars 1993 som 16-åring har han alltid hatt Roma-drakt på, i medgang og i motgang.
I sin 23 år lange karriere har han satt så mange rekorder at det krever sin egen artikkel bare til å liste alle.
250 Serie A-mål, 306 totalt på 763 kamper for Roma (pluss VM-gull i 2006). Dette er nok til å beskrive hvor stor Totti er for klubben sin og for italiensk fotball.
Rekordmannen i Serie A og Romas nye konge
Enda mer imponerende er det med hensyn til Romas status i fotballverden: Det snakkes ikke om en ekte toppklubb, til og med ikke innenriks. Giallorossi har vært en outsider gjennom 90-tallet, et hakk (og to) under Juventus, Milan og Inter.
Gullstriden var bare en drøm og sesongen kunne ‘reddes’ med en derby-seier eller med en grei kampanje i Europa.
Da kom Fabio Capello og snudde trenden: Roma var endelig i stand til å melde seg inn i gullstriden og Scudettoen endelig kom i 2000-01 sesong.
Totti, som var kaptein allerede da, storspilte i nummer 10-posisjonen bak Montella og Batistuta. Det kunne være en ny begynnelse, men klubben feilet med å ta steget frem og etablere seg på topp.
De tre store vant titler i rotasjon, mens Roma var tilbake til gamle vaner: ustabilitet, økonomiske vansker og tekniske misforståelser hindret klubben som skiftet nesten reglemessig fra andreplass til midt på tabellen.
Den eneste konstanten er gutten med 10 på ryggen. På tross av interesse fra europeiske toppklubber har Totti foretrukket å bli hjemme og lede sitt lag, på godt og vondt.
Et modig og romantisk valg
Hvem kan takke nei til Real Madrid og til mulighet om Champions League gull? Totti gjorde det. Lojalitet og en dyp tilhørighet til Roma by og romere har vært sterkere enn alt.
Det sies at én Scudetto i Roma er verdt mer enn ti i Milano eller Torino, og det er jo ikke en overdrivelse: miljøet er så krevende, tøft og pasjonert at det virkelig må noe usedvanlig til for å lykkes der.
På mange måter ER Totti Roma. Han er den som kan score utrolige vakre mål, men er også den som slår, sparker eller spytter på motstandere. Genial, men uforutsigbar. Uforskammet, men generøs.
Tottis sifrer og rekorder snakker for ham. Hva ville skjedd med Roma hadde han forsvunnet til et eller et annet storlag?
Vanskelig å si, men det er faktum at Totti har vært Romas hjerne og hjerte i to tiår, løsningen til alle problemer og mangler, lyspunktet i mange mørke øyeblikk, en slags profan Frelser for Roma sin flokk.
Eller en lav-risk og ‘feig’ avgjørelse?
Totti har ikke spilt gratis i Roma… Han har faktisk fått toppspillerlønn i en klubb som ikke hadde hverken råd eller grunn til å betale så mye for én stjerne.
Fra et rent økonomisk synspunkt var Totti en overbetalt luksus, og dette påvirket Romas oppvekst som en helhet.
Taktisk sett var hans rolle også like tyngende. Magien som Capello skapt med Totti bak Montella og Batistuta ble aldri funnet igjen etterpå, da begynte kapteinen å spille som “falsk nier” lenge før det ble på mote.
Mål og rekorder kom på løpende bånd, men på bekostning av resten av laget. Stallen var alltid tynn i spissrolle for den var reservert mer eller mindre så lenge som Totti kunne stå.
Det var ikke spesielt problematisk i fortid, for Totti var i god form og frisk, men i de siste åra har sin status gjort det vanskelig for trenerne som prøvde å begrense Totti sin rolle i startelleve.
Kapteinen selv har sagt at han aldri presset en trener ut, men det er også sant at supportere og media har vel gjort det for ham hver eneste gang hans sentrale rolle i laget var i tvil.
Og intervjuet fra i våres da han krevde ‘respekt’ av Spalletti var ikke akkurat behagelig.
Tottis ‘vekt’ i garderoben, klubben og i byens fotballmiljø har jo bestemt skjebnen til en del trenere som ikke hadde et ideelt forhold med kapteinen, enten han ville det eller ikke.
Valget med å forbli i Roma har altså betydd en guddommelig dyrkelse Totti ville aldri fått annetsteds.
“Totti diskuteres ikke, bare elskes” er mantra hos Roma-fansen. Er det virkelig overraskende at den lokale helten helst ville bli i sin comfort zone hvor alle idoliserer og forsvarer ham enn å forlate den og risikere å ende opp på benken i en fremmed by hvor han bare er en av de mange storspillerne i stallen?
Som en ny Julius Cæsar, er Totti fornøyd med å være leder i et ‘mindre’ sted enn å være andremannen hos de store.
Respektabelt, men det er vel ikke blasfemi å se historie fra et forskjellig perspektiv.
Har du tips til noe vi kan skrive om? Trykk på knappen under for å sende inn ditt tips! Vi premierer årets tips med en valgfri drakt.
