Il Derby della Lanterna, fyrtårnets derby, er det yngste av de store fire lokaloppgjørene men sikkert et av de livligste.
Genoa var byens eneste storlag i 20. århundres første halvdel og landets eldste toppklubb. Dominansen var mer eller mindre over allerede på 30-tallet, men den regionale overlegenheten var aldri i fare.
En ny klubb i byen
Alt endret seg i 1946 med fusjon mellom Andrea Doria og Sampierdarenese. Nydannete Sampdoria merket seg ut rett fra starten med en 3-0 seier i aller første derby i Serie A og med en like imponerende 5-1 i 1948.
Faktisk klarte Genoa bare én seier i 10 kamper før de rykket ned i 1951, mens de nye rivalene satt komfortabelt på midttabell. Resten av tiåret var fortsatt i Sampdorias favør, selv om Genoa kom raskt opp.
Kampen var sesongens eneste høydepunkt for begge klubber, når den egentlig ble spilt. Genoa gikk gjennom to grusomme tiår i 60- og 70-tallet med lange opphold i Serie B og til og med én sesong i tredjedivisjon.
Sampdoria hadde det litt bedre, men derbyet flyttet ned til andredivisjon for en stund eller var bare en som helst kamp i Coppa Italias tidlige runder.
Sampdorias gullalder i Italia og i Europa
Rivalitet var enda mer ensidig da Paolo Mantovani tok Sampdoria over og startet en ambisiøs prosjekt.
Med noen unge talenter som Gianluca Vialli og Roberto Mancini på topp reiste Blucerchiati seg og etablerte klubben som en respektabel og farlig outsider i 80-tallet.
Klubben vant to Coppa Italia og én Cupvinnerecup (i tillegg til en tapt finale i hver turnering).
I 1990-91 skjedde det utrolige og Samp sikret en historisk Scudetto. Den episke perioden fikk en bitter slutt på Wembley, da Barcelona slo Samp i Europacupfinalen etter ekstraomganger.
Gullsesongen var i tillegg tidenes beste for hele byen, med Genoa på fjerdeplass og i ferd med å ha en grei UEFA-Cup kampanje.
Likevel var skadefryd den mest relevante følelsen blant de rødblåe. De vant jo derbyet i november 1990 og seiersmålets bilde ble trykket på julekortene til rivalene.
Da Samp tapte finalen gikk Genoa-fanser i tog rundt sentrum til å feire.
Mørke dager for Genoa og Samp
Storhetstiden var over like plutselig som den hadde kommet. Genoa rykket ned i 1995 og det tok dem 12 år til å finne veien opp (imidlertid var klubben involvert i match-fiksing og rykket ned til Serie C som straffe).
Sampdoria tilbrakte noen greie sesonger til i Serie A, men nedrykk ble virkelighet for dem også i 2000.
I løpet av 10 korte år hadde gått derbyet fra gullkamp til Serie B oppgjør.
Boselli sitt tilfeldig mål senker Sampdoria
Derbyets største øyeblikk i det siste var i 2011. Samp var involverte i en uforventet bunnstrid (etter de tapte Mesterliga-playoff mot Werder Bremen i ekstraomganger, igjen). Genoa var trygge allerede og kampen fløyt rolig mot en uavgjort.
Merkelig nok var Genoa ikke ute til å sende rivalene i Serie B, iallfall ikke i en aktiv rolle. Et poeng kunne ikke være nok til å redde Samp, men det var en slags ’vent og se’ for Genoa sin del.
Da kom Mauro Boselli inn, scoret seiersmålet i overtids overtid og ’dyttet’ Sampdoria i Serie B.
Feiring på tribunen var vill, men fansene begynte også å synge «Boselli visste det ikke!». I uka før kampen gikk rykter i byen at klubbene hadde en avtale om et uavgjort, men reservespiss Boselli fikk ikke beskjeden, eller han glemte den…
Ingen har bekreftet historien og til Genoa sine er idéen enda mer tilfredsstillende. Det er greit å sende rivalene ned, det er deiligst å sende dem ned etter en brutt avtale.
Tilbake til lokal middelmådighet
Siden har vært derbyet en ganske kjedelig affære: det samme gamle om 3 poeng som kan redde og definere en sesong. Visa er velkjent: alle vil heller ende på midttabell, 1 poeng over rivalene enn å kjempe for medalje 1 poeng bak dem.
Av og til kan de ene eller de andre ha en brukbar sesong, men derbyet sjelden betyr mer enn en ganske steril overlegenhet i byen, spesielt for klubben som i øyeblikker sliter mer.
I tillegg er ofte kampene ganske fysiske, med mer fokus på å sparke motstanderne ned enn ballen inn. Engasjement og tøffe dueller er spennende, men ikke når de er nesten det eneste som skjer.
Igjen er resultatet alt som teller og god fotball kan vel vente til neste serierunde.
Stolt fortid, usikker fremtid
I statistikker leder Sampdoria (40-29, 44 uavgjort), men antakeligvis kan Genoa nyte de mest ikoniske øyeblikkene og seierne. Egentlig en brukbar oppsummering til hele rivaliteten.
Genoa har jo flere trofeer, men alle er eldre enn selveste Sampdoria (siste gull i 1924, eneste Coppa Italia i 1937).
Rivalene derimot kan skryte av en ’ekte’ Scudetto og var til og med relevante på internasjonalt nivå for et tiår og har stort sett vært det sterkeste laget siden klubben ble stiftet.
Likevel påstår Genoa-fanser at det finnes bare én klubb i byen og at ’syklistene’ (på grunn av Sampdorias usedvanlige drakt) er uønskete gjester, folk fra utkantene av Genova som later som om de hører til.
Derimot har Samp-supportere det veldig lett å påpeke at ’kalkunene’ (på grunn av griffen på Genoa sin logo) luller seg i sin suksessrike urtid mens i virkelighet har Genoa alltid vært andre-best i rivaliteten.
En ellevill men ‘rolig’ rivalitet
Klubbenes identiteter har ikke mye å gjøre med sosiale eller økonomiske faktorer heller. Man kan finne tilhengere av begge klubber blant alle typer folk, i hele Liguria-fylke.
Genoa er sikkert sterkere i hovedstaden, spesielt blant de eldre, men det finnes ikke et klart skille.
I tillegg er merkeverdig at en så viktig kamp, som kan sette forhold og vennskap i fare, ikke leder til bestandig og betydelig vold.
Rivaliteten er intens som bare det, men det meste kan løses med mas og gnål årets rundt, og spesielt i uka før kampen.
Det vil ikke si at alt går glatt i dagens kamp, men et er ikke like farlig og opphisset som i andre byer (og lander).
I typisk genovesisk vis, går det ikke an å ta slike ting for langt. Motstanderne er til og med ikke verdt å slåss. Ordene og historien er nok for begge deler.
Har du tips til noe vi kan skrive om? Trykk på knappen under for å sende inn ditt tips! Vi premierer årets tips med en valgfri drakt.
