Bokanmeldelse: I think therefore I play.
Andrea Pirlo with Alessandro Alciato, 2014.
Ah, Andrea Pirlo. Smak litt på det navnet.
Det er ikke sikkert du umiddelbart feller en tåre, men hvis du er glad i fotball, så er sannsynligheten stor for at navnet vekker noe i deg. Bilder. Følelser. Flashbacks til lekre pasninger, mottak og frisparkperler.
Mannen med en fot laget av silke og en ro et esel verdig har vært en av verdens beste spillere i en årrekke. Det er ikke så mange som har hevdet at han har vært verdens beste (det er vanskelig å konkurrere med knoll og tott a.k.a. Messi og Ronaldo), men opptil flere har hevdet at han til tider har vært den viktigste. For Milan og Juventus, og ikke minst for Italia.
Som så mange andre spillere har han i sine solnedgangsår funnet tid mellom fotballtreninger, kamper og ladslagssamlinger (og FIFA-matcher mot Alessandro Nesta, hvis vi skal tro boken) til å begå en bok, sammen med ghostwriter Allessandro Alcatio. Boka kom i fjor vår, men har samlet støv på kontoret i lang tid før vi fant tid til å lese den nå i høst. Hvis du har lest en del spiller(selv)biografier så har du sannsynligvis smertelig erfart at det er litt som å slå mynt. Det er mye syltynn litteratur ute og går, og i noen er «de hittil upubliserte» bildene i midten omtrent det eneste av verdi å spore. Vi håper at dette er en av de gode!
Når det gjelder «I think therefore I play» så var vel forventningene ganske høye. Pirlo er en intelligent spiller på fotballbanen, tittelen er en semi-morsom parafrasering av faktisk filosofisk (og uansett, alt er bedre enn. Gammel Fotballspiller. My story.«) og ikke minst, boken er ganske tynn. Når det gjelder fotballbøker betyr tynn bok i våre hoder mindre sannsynlighet for endeløse, repetative seanser av typen «Han er en fantastisk spiller. En av de beste jeg har spilt med.» og alt for detaljerte kampreferater fra oppgjør vår helt så fra tribunen.
Å si at boken skuffer tross de høye forventningene, blir feil. Å si at det er et makkverk og en leseropplevelse vi gjerne skulle vært foruten, at det er to arbeidstimer og attpåtil 100 kroner vi aldri får tilbake… er dessverre mye nærmere sannheten.
Den semi-morsomme parafraseringen i tittelen er dessverre et smertefullt frampek om en bok som på hver side, i nesten annenhver setning, jakter etter en småmorsom spissformulering eller «fresh» metafor. Tittelen har også, i likhet med mange av formuleringene i boken, lite eller intet å gjøre med det som videre kommer av innhold. Om Gullballen sier Pirlo blant annet i boken at «It’s the prestigious individual honor, I never win, and yet I can’t bring myself to get upset.» -før det kommer to og en halv side der spisser blir redusert til folk som bare står på rett sted til rett tid, og at disse sammen med trenere og media har glemt hvem den virkelige kunstneren er, han med assisten. Vi kan for øvrig være enig med Andrea i sistnevnte, men formuleringen er ellers litt sånn som kjæresten din sier «Jeg er ikke sint, men».
Eller der han i boken forteller at «I’m a bit of a wandering gypsy on the pitch. A midfielder continually on the lookout for an unspoilt corner where I can move freely for just a moment…» og at dette kanskje/sannsynligvis er opphavet til en myte om at han kommer fra en Sinti-familie (et Romanifolk fra midteuropa. Her forteller han først at han aldri ville dementere dette fordi det ville kunne tolkes som at han ikke ville assosieres med en folkegruppe som allerede har det tøft. Det er aktverdig og fint, ok så langt. Så følger imidlertid langt over en side der setningen «for jeg er ikke rasist, og rasisme er teit» formuleres om igjen og om igjen, den ene plattere enn den andre, før han, for å runde av kapittelet, dementerer at han har noe med Sintier å gjøre.
Tips til unge fotballspillere finnes heller ikke her. Det er riktignok et ganske fint kapittel om hvordan han gikk frem for å mestre frispark á la Juninho, men det brukes mer tid på å snakke om hvor kjedelig den fysiske treningen og ikke minst oppvarmingen til fotballkamper er.
Boken har imidlertid noen bedre sider, og vi lar nesten være å gi boken totalslakt. For det første fremstår boken som ganske ærlig, og vi får via tekstens utforming et ganske direkte innblikk i Pirlos tanker. Omtrent en av åtte forsøk på morsom metafor funker, så det blir litt humring innimellom, og boken har en del morsomme karakteristikker av italienske fotballstjerner og pek de finner på i garderoben (ingen fotballbok er en skikkelig fotballbok uten et garderobepek eller tre). Det er vel også en viss sannsynlighet for at en del av de (u)morsomme metaforene fungerer bedre i sin originale språkdrakt, det kan vi ihvertfall håpe. Og hei, boken er på 150 små og luftige sider, så det er ingen stor investering å pløye seg igjennom.
Summasummarum blir imidlertid dette ganske tynt. Vi lærer at Pirlo har spilt i Italia hele livet, at han i store perioder skulle ønske han ikke gjorde det (Milanistas beware), og at Andrea Pirlo, det gudbenådede geniet vi har fått æren av å se på fotballmatter i hele Europa, egentlig er en ganske vanlig, døll fotballspiller som setter en god Playstation-kamp over det meste av hva livet har å tilby.
Les på eget ansvar.
Andrea Pirlo spiller nå i New York City FC. Hvis du vil få med deg hvordan det går med Pirlo, New York, Milan eller Juventus og aldri gå glipp av en kamp anbefaler vi vår gratis app. Finnes til både iOS og Android!
Har du tips til noe vi kan skrive om? Trykk på knappen under for å sende inn ditt tips! Vi premierer årets tips med en valgfri drakt.
[pro_ad_display_adzone id="45068" flyin="1" flyin_position="bottom-right"]