«And Özgür Çubukçu has done it!»
Et ørlite glimt av magi fra et dataspill
29.05.2023 tok Torstein Bakketun Kyte over allerede nedrykkede Genoa. Etter å ha sagt opp i AC Milan i november 2022 på grunn av manglende motivasjon etter å ha vunnet 4 strake ligatitler og 3 strake Champions League-titler mellom 2018 og 2020+4 cuptiler og en haug med Supercuper, var Bakketun Kyte på leting etter en ny utfordring som kanskje var mer utfordrende enn de to klubbene han hadde vært i før (Ajax og AC Milan, hvor det til sammen hadde blitt 10 ligaseire og 23 cuptitler.
Bakketun Kyte var lei av å ikke bygget ut stadion til den evige drømmen om 100 000 seter og følte også at spillerne var blitt mette og uambisiøse. Et generasjonskifte måtte til, men Bakketun Kyte orket ikke ta fatt på oppgaven siden den antakeligvis bare vil bestå i å hente de dyreste spillerne i verden. Han ville ha en ny jobb der han kunne lete i dybden og oppdage spillere han ellers ikke vil enset. Spillerkunnskapen hadde blitt sterkt svekket som følge av den enkle overgangsstrategien man hadde i AC Milan. Kontoret ble ryddet og en kald november dag forlot han treningsfeltet med sin lille elektriske bil. Hvor skulle den elektriske minimotoren nå ta han?
Etter flere måneder og noen få skuffende og lite interessante tilbud sparket Genoa manageren sin. I 2021/2022-sesongen hadde de sjokkert og endt på en flott 7.plass, men 2023 viste seg å være en katastrofe i god italiensk stil. Med Parma tilbake i Serie A begynte konkurransen som vanlig og Parma vant med tre poengs margin og fikk prisen som årets mest håpløse klubb. Begge rykket ned.
Slik var situasjonen da Bakketun Kyte parkerte el-bilen utenfor Luigi Ferraris. Stadion-hvelvet var ganske fullt og litt over 135 millioner var stilt til rådighet. Og ganske nøyaktig hele summen ble brukt på den gamle kjenningen Gavin Shongwe som hadde blitt hentet til Ajax fra den Sør-Afrikanske samarbeidsklubben Ajax CT i sin tid. Bakketun Kyte var selvfølgelig manager, men ungdomssatsingen i Ajax hadde blitt satt litt til side av mellomdyre importer fra Sør-Amerika og heller ikke Shongwe hadde det som skulle til. Han forsvant gratis til River Plate etter fem sesonger og der ble han til Bakketun Kyte søkte gjenforening 8 år etter det igjen.
En god sameie-avtale hadde tidligere blitt signert om en keeper på Sampdoria og da 30. juli betalte Sampdoria hele 120 millioner kroner til erkerivalen Genoa for å kjøpe hele spilleren. Genoa takket og bukket og brukte videre pengene på venstrevingen Fabrizio Vendietti, som faktisk spilte i AC Milan under Bakketun Kyte (som junior uten det lille ekstra), og Tonino Grossi som fikk debutere for Italia under Bakketun Kytes 2-årige opphold som italiensk landslagstrener. Begge kom fra Parma.
Grossi hadde spilt høyreving for Parma, men Bakketun Kyte gjentok trekket fra landslaget og flyttet han inn sentralt. Det ble en stor suksess. Grossi scoret 109 mål på 202 kamper og der Shongwe feilet med å levere i Serie A fortsatte Grossi jevnt og trutt og var hovedgrunnen til at Genoa med letthet etablerte seg i Serie A igjen. Klubben var tilbake i 2024 og de neste 4 sesongene endte de på 13, 7, 10 og 6. plass.
Så kom 2028/2029-sesongen. Genoa tok helt av og spilte over all forventning. Bare AC Milan kunne stoppe dem og toppen av tabellen sa:
- AC Milan 91 poeng
- Genoa 84 poeng
- Inter 80 poeng
etter 38 kamper. Genoa var klare for Champions League og man feiret stort i Genova. Det gjorde også klubbøkonomen og eieren som hadde slitt med å få endene til å møtest. Klubben hadde 3 lån som tok opp rundt 4 millioner hver måned og de var vanskeligere å betale enn man skulle tro. Det ene lånet ble betalt ned nå i 2029 eller 2030 og klubben har nå bare 2 lån som koster 2,7 millioner per måned.
Den neste sesongen skulle bli den beste noensinne. Riktignok klarte man ikke å overgå rekordplasseringen fra fjorårssesongen og endte på 3. plass i ligaen, bak Napoli og Roma. Vitner om tett kamp blant de beste lagene i Italia i det minste. Heller ikke Cupen klarte man å triumfere i, for et heldig AC Milan-lag gikk videre med 2-1 sammenlagt etter et vanvittig og ustoppelig langskudd fra sjuern Valerio Rocchi som har pene 17 i langskudd, 18 i taklinger og 20 i pasninger. Milan viste at de var best også finalen og vant 3-1 over Palermo.
Respektabel innsats i cupen og nødvendig innsats i ligaen gjorde supporterne glade, men det var tirsdags- og onsdagskampene fansen virkelig hadde sett fram til gjennom sesongen. I gruppe med Liverpool, PSG og Rangers klarte man akkurat å snike seg forbi PSG med 9 poeng, 2 seiere og 3 uavgjort. PSG hadde 8, Liverpool hadde 12.
Gruppespillet hadde vært tøft og utslagsrundene testet nerver som bare det. Marseille ble knust på hjemmebane og Genoa reiste til Frankrike med 3-0-ledelse. Men på et godt fullt Stade Velodrome ble laget tidvis kjørt over og klarte såvidt å bare slippe inn 2 mål. 3-2 var godt nok og det ble tøff trekning i kvarten.
Real Madrid hadde de siste 6 årene spilt sine kamper på Raúl Stadion, der de på skuffende vis ikke hadde bygget mer enn 99 386 seter. Så mye for 100 000. 96 119 av de var likevel fulle da en gjeng med billig kjøpte italienere, argentinere og brasilianere gjestet stadion. Aldri har vel så mange skuffet, for i steden for totalslakt tok Genoa ballen og sprang og 1-1 var fantastisk bra. Så får det heller være med trommehinnene.
Den venstrebeinte høyrevingen Gaetano Ferrari hadde kjempet seg gjennom bølgen av lyd på Santia…ehm…Raúl Stadion og scoret. Foran bare 36 502 mennesker på vakre Luigi Ferraris gjentok han trikset og da den komplette kuppsigneringen Cristian Lopez scoret etter 75 minutter ble Nicolas Canos scoring overlatt som trivia til kano-entusiaster.
Om et lite tullelag fra Italia skulle slå ut den ene spanske giganten så kom det ikke på tale at de skulle få fortsette. Sjarmerende eller ikke. De skal knuses, destrueres og omgjøres til Serie Z-kvalitet. Bevist eller ikke (sikkert ikke), Barcelona fikk oppgaven og hvem vet hvor Real-fansen hadde håpet sitt denne aprilkvelden i 2030. 1. april er en morodag, men det ble jammen meg siste dagen i april også.
Barcelona var lite imponert over stadionfasilitetene, men det rakk de ikke tenke på lenge. De ble rett og slett knust, rundspilt, overhøvlet, nedspikret og flisespikket. Familiene sang, det gjorde også de svært teknologiske rollestolene hos de handikappede i bunne av tribunen og Ultrasen droppet å kaste skuteren de hadde smuglet inn. Alle tok i et tak og den etter hvert overlatt til sin eier, som nå måtte finne en måte å få den utifra stadion igjen. 30. mai. 2030 var århundrets dag i Genova. Enn så lenge.
Å vinne 4-2 over Barcelona er fantastisk, men så var det å holde på ledelsen foran enda et stadion med nesten 100 000 seter. Det var naturligvis umulig, men takket være mål av reserve-høyreving Alessandro Mercuri og et nydelig frispark fra Luis Fontana endte det 2-2. 6-4 sammenlagt og ydmykelsen nådde et toppunkt for Barcelona. Å slippe inn 6 mål over to kamper er aldri akseptabel i Katalonia og da er det urelevant hva laget selv scoret.
Dusjen ble droppet og bussen gjorde rekordforsøk på etappen Barcelona-Genova. 95 000 rasende supportere er lite å ha med å gjøre, så det var best å komme seg hjem så fort som mulig. Hvor Barcelona-spillerne er blitt av i ettertid er det ingen som vet, men ryktene sier at de gjemmer seg i hull på et jorde i Andorra.
Et helt Europa var sjokkert og hadde ikkje italienerene vært ekstremt avslappet av natur hadde nok hele nasjonen vært i unntakstilstand. I Genova begynte en liten finanskrise for det var umulig å få folk til å arbeide. De fleste bare satt der og dagdrømte om finalen 25. mai på Luzhniki Stadion i Russland. Bortsett fra Sampdoria-fansen selvfølgelig, hvor det flittig ble spøket med at dette måtte være den ekte versjonen av Dantes skjærsilden. «Champions League-finale! Hva blir det neste? Seriegull?»
Fansen var utålmodig og laget likeså. De tre siste seriekampene endte 1-1, 1-0 og 1-1 mot Roma, Parma og Napoli. Et surt mål imot i det 89 minutt mot Napoli skapte bekymring foran CL-finalen, men på dette tidspunkt var de fleste av innbyggerene gått i transe.
Det hadde tatt et lysår med venting, for å bruke en fiks, men feil tidsregning. Det hadde faktisk bare tatt 6 dager, men det var seks dager hvor det meste sto stille i Genoa, bortsett fra diverse tv-crew fra resten av Italia som prøvde å komme til bunns i om noen hadde funnet en måte å stoppe tiden på. Men klokken 18.59 25. mai begynte folk å gå hver til sitt. Familier samlet seg, det same gjorde venner, kolleger og egentlig alt som var av vesener med en viss intelligens i området i og rundt Genova. Selv de tøffe hard rock og kor-gutta fra de andre supporteralliansene i calcioens land slo på tv-en i disse tider. En enslig kriminell Sampdoria-supporter så sin store mulighet til å røve og plyndre hva armene kunne bære, men hadde ikke regnet med Batragazzo, den italienske Batman.
Zadok the Priest ble avspilt på full lyd og om manager Torstein Bakketun Kyte trengs det ikke sies annet enn at han så ekstremt kul ut. Fullt så kul var ikke Arsenals manager Henning Berg, men var til gjengjeld barsk som få. Men han var ikke i nærheten av like talentfull som Genoa-manageren. Berg hadde kjempet seg rundt i Europa, men hadde bare hatt middelmådig suksess. Den eneste ligatittelen han hadde vunnet kom med Lillestrøm i 2009. Men 5 cuptitler hadde han i det minste.
Lagene entret banen og Arsenal stilte opp i en kjedelig 4-4-2. Genoa derimot stilte i en effektiv 4-1-2-2-1-formasjon med en defensiv midtbanespiller. Den rollen fikk supertalentet Federico Urquiza som hadde kostet klubben 117 millioner da han ble hentet fra Lanus sommeren året før. Nå skulle han som 18-åring spille Champions League-finale. Arsenal manglet den svært gode høyrebacken Alan Adams. Genoa manglet Carlos Vieira. Røverkjøpet frå Porto som hadde scoret 26 mål i ligaen året før og nå sto med 19 mål på 30+2 seriekamper, 26 mål på 41+2 kamper totalt. Svekkelsen virket like stor hos begge lag. Bedre ble det ikke av at Genoa hadde en Gürkan Polat i svak scoringsform med over 400 minutter siden sist scoring.
Kampen startet og Arsenal tok forsiktig litt kontroll. Å si at kampen bølget fram og tilbake ville vært en overdrivelse for de første 25 minuttene var det like kjedelig som i en seilbåt uten vind. Det lille som var av skudd føk stort sett utenfor. Så ble Federico Urquiza skadet. Det meste tydet på at han måtte forlate banen og i mangel av gode midtbanealternativer gikk Bakketun Kyte for å flytte Tonino Grossi opp som en ekstra spiss. Nå spilte også Genoa 4-4-2, men langt meir offensivt enn Arsenal, snarere enn 4-2-2-2. Grossi var nå 35 år og visstnok ikke god nok for Serie B engang, så det var et spesielt bytte.
Etter 44 minutt fikk Claudio Santoro en kjempesjanse, men ble totalt omringet av forsvarsspillere og ble presset til å slå ballen rett på keeper. Etter 78 minutter gjorde Genoa et dobbelbytte. Mercuri, helten fra Barcelona, hadde en middels kamp og gikk ut. Inn kom Antonio, som hadde kommet gratis fra Murcia et par sesonger tidligere. Det eneste problemet var at Antonio var venstreving og hadde ingen erfaring med å spille på høyre. Men slik ble det.
Det andre byttet var Gürkan Polat ut til fordel for Özgür Çubukçu. Polat hadde ikkje mye å plage Arsenal med, så et bytte var gode nødvendig. Og for et bytte det ble! Etter 86 minutter mottar Özgür ballen på 16-meteren. Moses Nurse sto og markerte han med som den rene tysk-tyrkiske Agüero/Romario snudde han seg og sprang rett fra Nurse som haltet etter. Alene med keeper gjorde han ingen feil og satte den lavt til venstre for seg. Keeperen var borte vekk og så ikkje ut til å være i nærheten av å redde. Genoa-fansen eksploderte og varmen steg fra 70C til 300C på noen minutter. Imens satt Arsenal-fansen og forbannet seg over at de ikkje hadde kjøpt Jesus i stedet.
Arsenal hadde et skudd i tverren på et eller annet tidspunkt, men det hadde nok ikke hatt noe å si. Det var skrevet i stjernene og på Wikipedia at Genoa skulle vinne og det gjorde de. Men hvem hadde trodd det før sesongen? Eller i sesongen? Eller etter sesongen? Eller i all ettertid? At Genoa skulle vinne Champions League stilte bookmakerne på lik linje med Ole Brumms sjanser til å vinne Birken. Men Genoa vant. Og om Ole Brumm hadde overlatt seg mer til sitt dyriske instinkt kunne nok vunnet Birken.
På snaue 7 sesonger har Genoa gått fra Serie B til Champions League-seier. Og Torstein Bakketun Kyte har endelig fått beviset på at han er så talentfull og verdensklasse som profilen sier. Og selv om er det bare er et spill, nærmere bestemt Football Manager 2009, så er det nok det nærmeste Genoa noensinne vil komme et trofé. Så la oss feire!
Har du tips til noe vi kan skrive om? Trykk på knappen under for å sende inn ditt tips! Vi premierer årets tips med en valgfri drakt.
