Fabio Pisacane er The Guardians «Årets Fotballspiller»
Den britiske avisen «The Guardian» har tildelt sin første Årets Fotballspiller premie. Den belønner en spiller som har satt et sportslig eksempel, hjulpet andre eller overkommet store hinder.
2016-vinner er Cagliaris back Fabio Pisacane. En 30-åring som debuterte i Serie A så sent som i midten av september.
Han er ikke den eneste som når toppfotballen sent i karrièren, men hans vei til toppen har vært komplisert og oppfyller vel alle kriterier til The Guardians premie.
Pisacane led av Guillain-Barré syndrom som tenåring, lå på sykehuset i mange måneder og endte til og med i koma.
Comebacket lyktes, men Serie A-fotball var ikke aktuelt lenger. Etter mange, slitsomme sesonger i lavere divisjoner og sin positive involvering i en kampfiksings-skandale, fikk Pisacane endelig en sjanse i Cagliari og debuterte i Serie A i 2016-17.
En inspirerende historie som nå har fått anerkjennelse i utlandet, selv om Pisacane er litt forbauset over The Guardians premie og om æren han har fått.
«Ærlig sagt, ingenting av det jeg gjør er ment for å være et eksempel for andre – innrømmer han, ganske sjenert – Jeg er en enkel og beskjeden gutt og jeg tror ikke folk skal se på meg som et forbilde».
En lammet drøm
Han måtte overkomme mye i sitt liv.
«Når du er 14, er livet det samme hver dag: du våkner og må til skolen, du tar pyjamasen av. Men denne gang reagerte ikke armene og ble hengende – En ting er å tenke på det og å si det, men når det virkelig skjer er det helt annerledes: da mister du hodet. Jeg skjønte med en gang at det var noe dramatisk. Min far kom til Genova og sammen med klubben dro vi til sykehuset i Savona».
Diagnosen var forferdelig:
«Det er en sykdom som av en million rammer et menneske – fortsetter Pisacane – Det er alvorlig og det har et bestemt forløp. Man må nå bunnen og da blir det enten bedre eller så er det slutt».
Fotballen var ikke en prioritet mens Pisacane kjempet for livet.
«Da jeg fryktet at jeg ikke kom til å overleve, tenkte jeg bare på min familie: det å la dem bli alene var det eneste som plaget meg».
Han beskriver seg som «bittelitt religiøs» og har en rosenkrans tatovert på seg, men han krediterer skjebnen mer enn troa for helbredelsen.
«Jeg tror sykdommen ikke traff for å drepe meg: om det var ment å være slik, ville jeg ikke vært her. Den kom for å gi meg noe godt».
En glemt helt
Før årets happy ending kom, måtte Pisacane vente lenge og bestå flere tøffe prøver.
I 2010 takket han nei til et tilbud på 50,000 euro av sin egen fotballdirektør for å arrangere et tap og meldte det hele til myndighetene.
«Jeg sa til ham at jeg ikke gjorde slike ting, men han prøvde å overtale meg helt til jeg la på og gikk for å snakke med klubben. Etter så mange år skjønner jeg at min avgjørelse har ikke hjulpet i livet mitt: når man gjør det rette, er aldri alle glade i meg. Likevel har jeg god samvittighet og det er det eneste som teller».
I gjengjeld fikk Pisacane rollen som FIFA-ambassadør og deltagelsen i landslagssleir før Euro2012, men oppmerksomheten varte ikke og han fortsatt sin karrière i Serie B.
Serie A, endelig.
Sjansen kom endelig i Cagliari i 2015-16: seriemestere og opprykk til Serie A.
På tross av null erfaring hadde treneren Rastelli tro på ham og debuten var bare et tidsspørsmål unna.
Pisacane sin store dag kom mot Atalanta i fjerde serierunde. Han startet som høyreback og det gikk temmelig greit, før han var involvert i en straffesituasjon.
«Jeg kunne ha tenkt «hvorfor skjer dette alltid meg?» og ballen skulle ha gått i mål – filosoferer han – Men av og til kan positive tanker dytte sakene i den gode retningen…» Tilfeldig eller ikke, bommet Paloschi fra ellevemeteren, Cagliari vant 3-0 og Pisacanes lange reise fra sykehuset til Serie A fikk en triumferende avslutning.
Og som i alle gode underdog historier, kom også intervjuer og tårer. To ganger måtte han stoppe for å tørke øynene mens han prøvde å sammenfatte en 16 års lang strid i noen få sekunder.
«Jeg er en spontan kar – forklarte Pisacane – det bare skjedde for journalisten rørte de rette nervene og jeg eksploderte».
Aldri glem hvor du kommer fra…
I dag er Pisacane involvert i en frivillig organisasjon, kalt Pisadog (et ordspill med etternavnet, for «cane» betyr hund på italiensk), som hjelper unggutter fra fattige områder til å finne plass på fotballskoler.
Fabio har vel ikke glemt barndommen sin i en av Napolis farligste soner, gjennom en Camorra-krig på 90-tallet.
«En gang ble en mann drept noen få meter unna – sier han – Vi stanset opp et øyeblikk og så fortsatte vi å spille fotball som om ingenting hadde skjedd. Det er fryktelig å si, men det hadde blitt nesten vanlig. Under slike omstendigheter var det lett å blande seg bort i noe uhyggelig, selv om du ikke ville det. Fotballen ga meg sjansen til å styre meg bort fra den triste virkeligheten, men noen kompiser fra disse kampene tok en annen vei og dessverre er de nå døde».
Har du tips til noe vi kan skrive om? Trykk på knappen under for å sende inn ditt tips! Vi premierer årets tips med en valgfri drakt.
