Fotball i totalitære regimer utvikler opposisjonskultur?
Hvilken rolle spiller fotball i dagens samfunn? Hvilken effekt har den i dagliglivet vårt? Kan fotball forklare og hjelpe oss å forstå hvorfor totalitære regimer gjennom historien har omfavnet fotballen, som et politisk virkemiddel for å holde befolkningen i sjakk? Ved å ta frem to eksempler på totalitære regimer, DDR regimet og Egypt under Mubarak, vil jeg finne svaret på om fotball i totalitære regimer har motsatt effekt enn det styresmaktene ønsker. Nemlig at det heller utvikles en opposisjonskultur blant den undertrykkede befolkningen.
”Noen tror at fotball gjelder liv eller død. Jeg liker ikke den innstillingen. Det er langt mer alvorlig enn som så.” Bill Shankley. (Legendarisk Liverpool manager).
”Av alle uviktige ting i verden er fotball den viktigste”. (Pave Johannes Paul 2).
Sitatene ovenfor viser med all tydelighet hvilken stilling fotball har i vårt samfunn. Det er en sport som fenger millioner av mennesker verden over. Det som gjør at akkurat fotball står, og alltid har stått i en særstilling er kanskje dens rolle i totalitære regimer? Gjennom det 20. og 21. århundret har vi sett eksempler på totalitære regimer som aktivt utnytter sporten for å fremme sin politiske ideologi, mens grupperinger av supportere i Midtøsten aktivt deltar og organiserer opprør mot regimer. I DDR styrte kommunistpartiet Øst-Tyskland mot avgrunnen økonomisk, men i et sosialt sammenheng sto Dynamo Berlin for stolthet og suksess med 10 seriemesterskap på rad mellom 1979-1988. Supportere av motstanderklubben Union valgte en passiv, ikke voldelig protest. I Egypt slo supporter gruppene til de to største fotball klubbene seg sammen for å styrte det militante regimet styrt av Hosni Mubarak. Virkemidlene til egypterne var mer brutale. Men i begge tilfeller står fotball som et sentralt virkemiddel for å vise sin avsky mot et totalitært regime.
Fotball i Øst-Tyskland ble sett på som et nasjonsbyggende element. Sport og da spesielt fotball i DDR var viktig for Stasi-sjef, og fotball fanatiker Erich Mielke. Først og fremst for å vise det liberale Europa hvor overlegne Mielkes fotballag, Dynamo Berlin var i den østtyske toppserien. Det å vise til suksess på fotballbanen i det lukkede Øst-Tyskland kan sammenlignes med Hitlers visjon for OL lekene i 1936, som ble avholdt i München. Det var 3 år siden den nazistiske maktovertagelse og regimet ville vise hele verden hvor overlegne den ariske rasen var i visse sportsgrener. Afroamerikaneren Jesse Owens knuste det imaget Hitler og den nazistiske toppledelsen ville oppnå, ved å ta gull på 100 og 200 meter. I tillegg vant han også lengdehopp konkurransen. Det viste seg at den ariske rasen ikke var så overlegen som nazistene hadde trodd. Erich Mielke sin innblanding i den østtyske fotballen var en vellykket operasjon sett i antall seriemesterskap, men en intervensjon som fortsatt tas fram når Dynamo Berlin nevnes i Tyskland.
For innbyggerne i Øst-Berlin var det en enkel sak å vise sin misnøye med det østtyske kommunistpartiet som sitatet nedenfor tydeliggjør. Hvis Stasi-sjefen hadde sitt eget leketøy i form av en fotballklubb, så var ikke valget for dissidenter og opposisjonelle vanskelig. ”Hovedstaden het Øst-Berlin og her fantes det to store rivaliserende fotballklubber”. De valgte seg Union Berlin fra bydelen Köpenick. Dynamo holdt til Hohenchönhausen hvor Stasi hadde sitt varetektsfengsel fra 1951 til murens fall. Det var enkelt og greit Stasi laget mot folkets klubb.
Hvorfor Dynamo Berlin fortsatt sliter med å rekruttere nye fans, finnes det et enkelt svar på. Og det er Erich Mielkes inngripen i sporten. Resultatet av Stasi sjefens innblanding i den østtyske fotballen var at mellom 1979 og 1988 vant Dynamo den østtyske ligaen hvert år. De fikk med det, lov til å representere DDR regimet ute i Europa gjennom Europa cupen, selvfølgelig med Stasi agenter på slep. Det som er verdt å merke seg er at laget Erich Mielke kontrollerte opprinnelig kom fra Dresden. SG Dynamo Dresden var en suksessrik klubb under DDR regimet, med flere liga og cup titler. Det eneste problemet for Mielke var at laget ikke kom fra Berlin. I november 1954 ble Dynamo Berlin dannet med flesteparten av spillerne fra mesterlaget fra Dresden. På slutten av 70-tallet begynte storhetstiden for Dynamo Berlin med ekstensiv dommerhjelp, og at de beste spillerne fra de andre lagene automatisk ble overført til Dynamo. Etter murens fall gikk det nedover med regimets lag, og i dag holder de til i tysk 5. Divisjon. For å bli kvitt stempelet som Stasi laget, har de byttet navn til FC Berlin. Dessverre har de tiltrukket seg en del nynazister og andre høyreekstreme elementer. Folkets klubb Union Berlin, støttet av dissidenter og opposisjonelle spiller i dag i 2. Divisjon.
I tilfellet Dynamo Berlin og østtysk fotball, er det interessant å se DDR regimets mislykkede forsøk på å ”lage” en fotballklubb som vant ligaen hvert år, men likevel bli avskydd av den østtyske befolkning. Det som kanskje er litt bemerkelsesverdig er selve forholdet mellom de to østtyske klubbene. Det var ikke preget av vold og sammenstøt mellom supportere som vi ser i dagens Egypt mellom Al-Ahly og Zamalek ultras gruppene. Stasi sjef Erich Mielke skapte et regimestyrt lag i Berlin som frembrakte opposisjon. Ulrich Hesse-Lichtenberger som fulgte østtysk fotball tett under DDR perioden, og også reiste rundt i østblokk landene for å se fotball beskriver hvordan fotballen utartet seg på den ene siden av Berlin muren. ”Most of the things that happened… seem utterly bizarre and often downright incredible to someone who has grown up in a completely different society…” I tilfellet DDR og østtysk fotball var det kommunist regimet som skapte en opposisjonskultur med sin innblanding i Dynamo Berlin. Opposisjonelle og dissidenter av regimet valgte simpelthen bare å støtte Union Berlin for å vise sin misnøye med styresmaktene.
På vårparten i 2011 innledet innbyggerne rundt om i Midtøsten sin kamp mot de totalitære regimene i området. Dominobrikken kom etter hvert også til Egypt, hvor Hosni Mubarak og hans parti Det Nasjonaldemokratiske parti hadde sittet med makten siden 1981 etter et militærkupp. Supportere av de to største klubbene Al-Ahly og Zamalek spilte en sentral rolle i å styrte det militærstyrte regimet, til forskjell fra i DDR hvor supportere ikke aktivt gikk inn for å styrte et hatet regime. Likhetstrekket mellom de to styresettene er likevel at fotball aktivt blir brukt for å holde befolkningen i sjakk. Vi har allerede sett at i det østtyske Berlin, ikke fungerte helt optimalt. Historien er en helt annen i Egypt. Den er preget av stor suksess blandet med en fatal fotballkamp, som snudde hele revolusjonen på hodet.
Ahmed Hosny Hosny, en representant for Ultras Ahlawy forteller om det tette samarbeidet mellom to rivaliserende supportergrupper under oppstandene i Egypt i 2011: ”Hatet mot Mubarak samlet oss. Det spilte ikke lenger noen rolle om du var Zamalek eller Ahly fan. Vi slåss skulder ved skulder. Og folk så oss. De ble inspirert da de så at det gikk an å slå tilbake mot de uniformerte.” Fotballen i Egypt kan på en måte sammenlignes med den i Spania, hvor Real Madrid ( Francos lag) og det katalanske Barcelona dominerer. I Egypt er det to store klubber, Al-Ahly og Zamalek. Sistnevnte har fått et stempel som britenes lag under det britiske kolonistyret tidlig på 1900-tallet. De som følger fotball i Egypt har et lokalt lag, samtidig som de i tillegg støtter enten Al-Ahly eller Zamalek. Supporterne er fanatiske og ikke sjeldent oppstår det bråk med politi og andre sikkerhetsstyrker. Fotballsupporterne i de to klubbene har tatt etter et supporter fenomen kjent fra Italia og Serbia, nemlig Ultras organiseringen. De som holder med Al-Ahly kaller seg Ultras Ahlawy mens The White Knights er ultras gruppen til Zamalek. Det spesielle med ultras grupperingene til forskjell fra andre supporter grupperinger er den militære disiplinen og den strenge hierarkiske organiseringen, med en ledergruppe og flere kapteiner under dem. De er også meget politisk bevisste, som kom godt fram i protestene mot Mubarak. Supporterne skyr ikke voldelige virkemidler hvis det er nødvendig. I kamp mot militære sikkerhetsstyrker kunne ultras gruppene organisere den sivile befolkningen på lik linje med metodene til sikkerhetsstyrkene til Mubarak. De er mestere i gatekamper etter lang erfaring i sammenstøt med Mubaraks sikkerhetsstyrker og politi. Det som startet med fredelige demonstrasjoner på Tahir plassen utartet seg snart til rene gatekamper mellom ultras gruppene og militæret. Samarbeidet mellom de rivaliserende supporterne var trolig avgjørende i at Mubarak til slutt ble styrtet. En av de kunne fort bli fristet til å støtte militæret og det styrende regimet, på grunn av sitt hat mot den andre gruppen. Da det overhodet ikke er noe kjærlighet å spore mellom de to ultras gruppene.
James M. Dorsey, en ledende ekspert på fotball i området betegner fotballens rolle i Midtøsten som en ”katt-og-mus lek mellom fotballfans, diktatorer og jihadister.” Sporten står såpass sterkt her at det er ekstremt viktig for en diktator å ikke opprøre fotballfansen. Av frykt for opprør som kan samle en hel befolkning. Samtidig må han holde seg inne med jihadister/ekstreme islamister av frykt for terroranslag eller kupp. Det er en egenartet balansegang statsledere i Midtøsten må i gjennom. Mens Stasi sjef Erich Mielke ”flyttet” et lag fra Dresden til Berlin, som skapte opposisjon, valgte Mubarak og hans støttespillere en annen strategi. De anvendte aktivt, rivaliseringen mellom to lag for å dempe folks misnøye med det politiske styresettet. Tankegangen var at hvis to rivaliserende supportergrupper får lov til å slåss mot andre, har de ikke krefter til å organisere motstand mot regimet. At det var nettopp fotballsupportere som var med å organisere motstanden var ikke overraskende. Siden det britiske kolonistyret tidlig på 1900 tallet, har supporterforeninger agert mot upopulære politiske styresett. Men vi måtte vente helt til 2011 før de lyktes i sin kamp.
I 2012 var vi dessverre vitne til at fotballrevolusjonen spiste sine barn. En fotball tragedie av dimensjoner utspant seg i havnebyen Port Said. I en kamp mellom Al-Masry og nevnte Al-Ahly, hvor førstnevnte lag tok en sensasjonell seier, er det ikke resultatet som vil bli husket. Kampen var på forhånd utpekt som en høyrisiko kamp, men vitner forteller om uvanlig få politistyrker på stadion. Manglende politi og sikkerhetsstyrker resulterte i 74 drepte og over hundre personer skadet i opptøyene etter kampen. Det har ikke kommet noen forklaringer fra offisielt hold etter den tragiske hendelsen, hvor de eneste konsekvensene har vært at hele det egyptiske fotballforbundet ble avsatt. Teoriene på nettet florerer, og kanskje den mest troverdige forklaringen finner vi i det styrende militærrådets kretser. Målet skal ha vært å diskreditere Al-Ahly ultrasen sin rolle i egyptisk politikk. Det hele skal ha blitt orkestrert av sikkerhetspolitiet i samråd med det styrende militærrådet. Det råder nemlig ingen tvil om at deler av sikkerhetspolitiet støttet Mubarak under opptøyene i fjor, og at de valgte å ta ”hevn” mot fotball ultras som deltok i opprørene. I årene før Mubarak ble styrtet, var det ukentlige sammenstøt mellom sikkerhetsstyrker og fotballfans. Rivaliseringen og gatekampene mellom de to gruppene har en lang og blodig historie. Politiet ville vise at befolkningen er avhengig av dem for å holde orden i det egyptiske samfunnet. Hvis de først har styrtet en diktator, kan de like godt velte en ny upopulær regjering. Det styrende militærrådet har ikke kommer på godfot med Al-Ahly ultrasen, med fotball tragedien i 2012 som et lysende eksempel. De politisk bevisste fotball supporterne viste hele verden og sin egen befolkning at et totalitært regime kan styrtes. Politikk og fotball går hånd i hånd i det egyptiske dagligliv.
I Midtøsten har fotball til alle tider vært et politisk spørsmål. Helt siden britenes kolonistyre på starten av forrige århundret har Al-Ahly ultras spilt en sentral rolle ved å vise sin motstand mot alle styresett som ikke kan betegnes som demokrati. Våren 2011 lyktes de endelig i sine utallige gatekamper mot det forhatte militærregimet til Hosni Mubarak. Stasi sjef Erich Mielke sin noe spesielle innblanding i den østtyske fotballen var ikke særlig vellykket, når det gjelder å samle støtte i folket. Fotballklubben hans var en suksess målt i titler, men skapte en opposisjon hvor dissidenter og andre motstandere av regimet fant sin egen klubb i Berlin å støtte. Det ble Stasi klubben mot Folkets klubb. I de to eksemplene jeg har valgt ut for å finne ut om fotball skaper opposisjonskulturer, er det ikke vanskelig å se at både i Tyskland og Egypt fungerte fotballen som et vitalt virkemiddel for å vise sin misnøye med de totalitære regimene. Allikevel er det Al-Ahly ultrasen sin rolle i gatekampene mot de fryktede sikkerhetsstyrkene som står fram som det tydeligste eksempelet på at fotball i totalitære regimer skaper opposisjonskultur.
Kilder:
– Fotball i totalitære regimer utvikler opposisjonskulturer. http://fotball.aftenposten.no/internasjonal/article222704.ece. Knut Langeland og Jøm-Ame Tomasgard. Publisert: 03.02.2012 kl. 08:54 , endret: 11.03.2012 kl. 11:36
– Josimar – Tidsskrift om fotball. 09/2010. Ida Svingen Mo. – Josimar
– Tidsskrift om fotball. 04/2011. Ultras i gatekamp mot president Mubarak i Egypt. Trond Ola Tilseth.
– Behind the wall: East German football between state and society. Mike Dennis. http://www.gfl-journal.de/2-2007/dennis.html
– Index on censorship. http://ioc.sagepub.com/
– http://www.aftenposten.no/meninger/Fotballrevolusjonen-spiser-sine-barn–6754524.html#.T6pXGp91DjY Andreas Selliaas Spesialrådgiver i Norges Idrettsforbund (NIF) Publisert: 02.feb. 2012 (13:16) Oppdatert: 02.feb. 2012 (13:22)
Har du tips til noe vi kan skrive om? Trykk på knappen under for å sende inn ditt tips! Vi premierer årets tips med en valgfri drakt.
