Hat-trick mot Bayern, helt mot England og Pizza-sjef.
Ikke alle fotballspillere drar på puben etter karriereslutt.
I England er det tradisjon for tidlig pensjonering eller å ta en ny vei inn i fotballen ved karriereslutt. Ekspertkommentator, trener, manager, postmann eller pubeier har alltid vært populære yrker når lørdagene plutselig består av å drikke øl og se fotball på tv-en. Plutselig står man på sidelinja eller enda lenger unna banen.
Den økonomisk veksten i fotballen på begynnelsen av 90-talet har ført til en økonomisk eksplosjon og fotballspillere tjener nå ofte flere titalls ganger mer enn en vanlig arbeider. De beste spillerne kan ta ferie resten av livet, som belønning for det knallharde slitet de har vært i gjennom i karrieren. Men på 80-talet var lønningene bare 2-3 ganger så høye som det en vanlig arbeider ville tjent. Ikke i alle tilfeller naturligvis, men ofte.
Derfor hadde man bare et lite økonomisk forsprang på den vanlige arbeider når man la sko, sokker og shorts i skapet. Til gjengjeld hadde man gjerne ikke noe utdanning og sto svakt i kamp om de større jobbene. Løsningen ble ofte å returnere til fotballen med sin «kompetanse» eller velge lettere yrker som postmann. Et annet populært valg var å bruke sparepengene på å åpne en pub.
Men for hver regel eller norm er det unntak. Arne Larsen Økland er ét av de. Han ble daglig leder for pizzakjeden Dolly Dimple´s. Han har hatt sin andel fotballjobber også. Assistenttrener for landslaget, hovedtrener for Viking og administrerende direktør for Viking. Men hvem bryr seg om hva han gjør etter karrieren?
Arne Larsen Økland hadde nemlig en spennende og litt uvanlig karriere. Han etablerte seg på landslaget og ble en legende etter at han var en del av flere av de største norske prestasjonene i fotball på 80-talet. Med Økland på laget tok Norge sensasjonelle seire mot England (2-1 i ´81), Italia (2-1 i ´85, Økland scoret vinnermålet) og Argentina (1-0 i ´86). Alle var da regjerende mestere i VM eller regnet som et av verdens beste lag.
Det sies at en god ting aldri kan gjentas for mye og derfor er det naturlig å gi dere hele den legendariske seierstalen til kommentator Bjørge Lillien etter seieren over England:
«Der blåser han! Der blåser han! Norge har slått England 2-1 i fotball! Vi er best i verden! Vi er best i verden! Vi har slått England 2-1 i fotball! Det er aldeles utrolig! Vi har slått England! England, kjempers fødeland – Lord Nelson, Lord Beaverbrook, Sir Winston Churchill, Sir Anthony Eden, Clement Attlee, Henry Cooper, Lady Diana, vi har slått dem alle sammen, vi har slått dem alle sammen. Maggie Thatcher, can you hear me? Maggie Thatcher, jeg har et budskap til deg midt under valgkampen, jeg har et budskap til deg: Vi har slått England ut av verdensmesterskapet i fotball. Maggie Thatcher, som de sier på ditt språk i boksebarene rundt Madison Square garden i New York: –Your boys took a hell of a beating! Your boys took a hell of a beating! Maggie Thatcher: Norge har slått England i fotball! Vi er best i verden!»
Rent trivielt kan det nevnes at Lillelien også kalte Englands høyreback Phil Neal for en gris og oppfordret de norske spillerne til å ta han litt ekstra. Men det er en annen historie.
Økland scoret bare 13 mål på 54 landskamper, men det var det ikke så mange som brydde seg om. Men om landslagskarrieren var spennende, så var klubbkarrieren like interessant.
Han begynte karrieren i Bremnes, men ble ikke kjent før han spilte for Vard Haugesund, en klubb som bare var 75 km fra hjemstedet Bømlo. Men Vard rykte ned, så Økland reiste videre nedover kysten og signerte for Bryne. Økland var en solid signering for Bryne som tok en sensasjonell 2. plass i 1980-sesongen. 37 mål på 76 kamper over tre sesonger var såpass bra at den vest-tyske legemiddel-klubben Bayer Leverkusen tok kontakt. Leverkusen var en by med rundt 150 000 innbyggere. Det var et solid hopp fra de 10 000 som bodde i Bømlo Kommune.
Bayer Leverkusen var en perfekt klubb for Økland. Økland var fast på laget fra første stund og etter et par måneder i Tyskland kom høydepunktet i karrieren. 7. mars 1981 måtte Bayer Leverkusen stille lag til det uungåelige møtet med Bayern München. Men overraskende nok var det ingen grunn til engstelse. En krøllete nordmann på topp trengte uredd inn blant bavarerens rekker og scoret 1, 2 og 3 ganger. På stillingen 3-0 var kampen avgjort, men det var ikke slutt på spenningen enda. Riktignok hadde ikke Bayern noe å by på og klarte ikke å score en eneste gang, men Bayer Leverkusen ønsket å ydmyke Bayern enda mer. Et innlegg ble slått inn i feltet og Økland var først på ballen. Det neste som skjedde var ganske uforklarlig. Ballen for litt fram og tilbake i nettet før den trillet bort bak målet. Dommeren godkjente målet og det var i grunn vanskelig å protestere på avgjørelsen for ingen andre hadde helt skjønt noe av situasjonen. Men i og med at ballen trillet ut bak målet var det bare to ting som kunne ha skjedd: 1. Ballen gikk inn i mål og gjennom et hull i nettet eller 2. Ballen traff en stolpe på siden av målet, spratt tilbake i nettet og trillet vekk. De fleste tilskuerene som ikke var Leverkusen-fans mente at nr 2 var korrekt. Det mente også Paul Breitner og Karl-Heinz Rummenigge som klaget febrilsk over avgjørelsen, men dommeren sto fast.
Men da dommeren kom tilbake til midtsirkelen kom Arne Larsen Økland bort til han og med noen tyske gloser og noen armbevegelser fikk han overbevist dommeren om at ballen faktisk var gått utenfor. Dommeren tok deretter med seg ballen, la den på fem-meteren og vaiet på litt latterlig vis med armene for å vise at spillet skulle gå videre og at fem-meteren nå kunne tas. Keeperen, som fortsatt var litt lamslått, slo en nølende pasning ut til midtstopperen og spillet returnerte til normale tilstander. Bare en ting var endret på disse få minuttene. Arne Larsen Øklands status hadde nå blitt til en helt og et forbilde, og etter kampen var han plutselig et hett samtale-emne i tyske hjem og i tv-studioene.
3 mål var stort nok det, men 3 mål og Fair Play av ypperste klasse var enda bedre.
Til tross for at han ting gikk strålende i Bayer Leverkusen valgte Økland å lete etter nye jaktmarker. Han reiste til rosenes by Paris og signerte for Racing Club de Paris, RC Paris. I Leverkusen hadde Økland scoret 43 mål på 101 kamper og han håpte nok at scoringsnittet skulle fortsette i Paris. Det gjorde det ganske greit og han hjalp klubben med opprykk til Ligue 1. Men i Ligue 1 kom scoringstørken og skader, og for å gjøre ting verre kom han ikke overens med trener Victor Zvunka heller. Han ble plassert på B-laget og måtte spille i 3. divisjon. Økland bestemte seg for å reise hjem. Bayer Uerdingen som tok en sensasjonell cup-seier mot Bayern Munchen i nettopp 1985, prøvde å sikre seg Økland på veien hjem, men Økland var fast bestemt. Han skulle hjem til Bryne. Det er mulig at Økland noen gang tenker på hva som kunne ha skjedd, for Bayer Uerdingen endte på 3. plass i 1985/86-sesongen, deres beste plassering noensinne. Og hvem vet hva som kunne ha skjedd med Økland på laget?
Tilbake i Bryne fortsatte Økland der han slapp. Med å føre Bryne til overraskende plasseringer og titler. I sin siste sesong, 1987-sesongen, hjalp han klubben til sin eneste store tittel noensinne. En cuptittel. Og med det sa Økland takk for seg og la opp. Karrieren hadde bare vart i 11 år, men han hadde nå fått oppleve noen bragder likevel.
Uten trange fotballsko kunne Økland bevege på tærne og han investere i romslige slaggstøvler, så han kunne hjelpe Drillo under VM i 1994. Støvlene hadde han kanskje fra før for hans tidligere trenererfaring var i Bryne mellom 1989-og 1990, og Viking i 1992. Så forsvant han litt om litt, men plutselig dukket han opp igjen da han fikk jobb i Dolly Dimple´s og ble administrerende direktør i Viking. Ubekreftede kilder hevder at han eier så mye som 50% av Dolly Dimple´s.
Og en gang iblant bestiller han kanskje en pizza til kontoret, setter seg ned og tar en nostalgisk kikk på den famøse kampen i 1981.
Har du tips til noe vi kan skrive om? Trykk på knappen under for å sende inn ditt tips! Vi premierer årets tips med en valgfri drakt.
