Hvordan ét lag gav Portugal sitt første EM-trofé
Når du tenker løver fra Lisboa dukker kanskje assosiasjonene til det mektige Celtic-laget fra 1967 opp, det første britiske laget som vant en europeisk cupturnering og som vant den nettopp i Lisboa etter en glimrende seier over Inter Milan. Men det er annen historie. De egentlige løvene fra Lisboa er portugisiske og spiller for fotballklubben Sporting Lisboa. Eller i henhold til denne tekstens tematikk: spilte for Sporting Lisboa.
En uke er gått, og EM-finalen blir mer og mer fjern. En uforglemmelig finale og i et av skjebnens underligste øyeblikk kom spissen som har gjort det til vane å bringe skam på definisjonen spiss («målscorer og leder av lagets angrep»), en viss Eder fram fra skyggen (og møllene) og hamret ballen ned i hjørnet på en måte som virker så merkelig enkel, men samtidig så fabelaktig at en kunne ikke annet enn å undre og måpe på dette, tross alt, veldig fine vinnermålet. Borte var alle tankene om Eder som en udugelig, elendig og tafatt spiller, som gav Portugal bare problemer og apati, og 10,46 millioner portugisere gjorde sitt beste for å komme i Guiness World Records og havne i forskerenes søkelys for å skape et menneskeskapt jordskjelv. Ingen kunne slippe alle hemninger bedre, viste det seg, enn Eder, som i lykkerusens ettersødme fant ut at han like greit kunne fortelle verdensbefolkningen den hyggelige fortellingen om at faren satt i fengsel for å ha drept svigermoren. Men, men.
Nå i Norges fine sommervær og ironiens evige humoristiske potensial, ser det seg for godt å bare slippe EM-finalen helt, og la det ulme monsteret, historiebøkene, glefse til seg byttet, sluke det helt og trekke seg tilbake. Så la oss gjøre et siste, iherdig forsøk på å analysere finalen til bunns, men ikke på den kjedelige måten og ikke ved å bruke for lang tid, jeg har tross alt andre ting å gjøre også.
Vi ser på lagoppstillingene. Pepe, Renato Sanches, eller Pep og Sanch, husker tilbake på hvor irritert vi var på denne lavmælte og tåpelige uttalen, som vi kjapt fornektet, mens vi knurret over Nordlies lavpannede vitser, som interessant nok ble mye morsommere når du skulle fortelle kompisene hvor tåpelige de var.
Nå later vi som vi er Benedikt Cumberbatch. Eller Alan Turing, for de som lærte noe av filmen. Vi bryter koder, leser mønsteret, kan du se det? Se på den portugisiske lagoppstillingen, kan du se mønsteret?
Det er ganske enkelt egentlig, og kan konkluderes i en setning: Sporting Lisboa sto for 8 av 11 spillere i lagoppstillingen. 8 av 11 spillere hadde vært innom Sporting Lisboas akademi tidlig i karrieren, 4 spiller i klubben fortsatt. Hvis vi tar med innbytterene også pluss at vi fjerner Pepe, siden han tross alt er født i Brasil og spilte der i ungdomsårene før han ble hentet til Maritimo, har vi 10 av 13 spillere som har vært innom Sporting. I tillegg har Raphael Guerreiro aldri spilt i Portugal, dermed er 10 av 12 spillere fra Sporting.
Fra et land der mange hovedsaklig kjenner til Benfica og Porto ut av de tre store, grunnet deres bedre økonomiske posisjon og trang til å selge spillere for enorme summer til større eller bare pengerike klubber, er altså Sporting landslagets frelser. Mens Porto og Benfica har tatt glamouren og i større grad lent seg på innkjøpte spillere fra Sør-Amerika (Falcao, Jackson Martinez, Fernando), har Sporting gjort alt grovarbeidet og jobbet knallhardt for å få klubben tilbake på fote etter flere års økonomiske problemer.
Ledet an av president Bruno de Carvalho har klubben siden 2013 funnet tilbake til røttene og ut fra gjørma har fantastiske egenprodukter steget fram. Der man i 2013 så lite håp for Sporting har de nå et enormt lag med William Carvalho, Rui Patricio, Adrien og Joao Mario som de ledende portugisiske spillerene. Pluss på supertalentene Ryan Gauld og Matheus Pereira og andre gode spillere som Islam Slimani, Alan Ruiz, Alberto Aquilani, Iuri Medeiros, Gelson Martins og Teofilo Gutierrez og livet i hovedstaden går vekk fra de modernistiske skildringene en fant på begynnelsen av 1900-talet med angst og fremmedfrykt (evt Porto- og Benfica-frykt) og over til eit liv i sus og litt dus, med Louis Armstrong på radioen og en bunke sedler i banken.
Men hvem er så disse spillerene som Sporting har fostret? Vel, Eder, Raphael Guerreiro og Pepe er altså IKKE tre av de, den siste er en ikke ukjent Renato Sanches. Renato Sanches er ikke ukjent for oss, og han er i hvert fall ikke ukjent for Sporting-presidenten Bruno de Carvalho som på tåpelig vis fant ut at han skulle påstå at Sanches var mye eldre enn fødselsattesten sa. Det hele ble en voldsom feide i Portugal, men nå ser det ut som det har roet seg igjen.
Men bort fra krangel og tåpeligheter og over til Sportings dansende løver. Følgende spillere har altså spilt for Sporting:
Cristiano Ronaldo
Som alle vet så spilte Ronaldo for Sporting og imponerte så mye i en treningskamp mot Manchester United at United kjøpte han så kjapt de kunne etter kampen. Resten av historien kjenner dere vel også.
Nani
Rett etter at Ronaldo dro dukket det opp en flott erstatter i ungdomsrekkene. Nani fikk debuten i 2005 og i 2007 ble også han solgt til Manchester, der han ble levende i skyggen av Ronaldo, selv etter at han hadde dratt. Scorte like mange mål som Ronaldo og fikk Sølvskoen i gave fra Ronaldo etter EM, selv om Ronaldo egentlig hadde vunnet den.
Rui Patricio
Sportings nesten legendariske keeper har spilt i klubben i hele karrieren og man kan undre hvorfor. Kunne gått rett inn i lagoppstillingen til de fleste lag i verden, men har av en eller annen grunn ikke flyttet på seg.
Cédric
Cédric ble faktisk født i Singen i Tyskland, men kom seg hjem til Portugal etter hvert. Var hjemmekjær og brukte lang tid på å slå igjennom i Sporting, men var en av de heldige som ble hentet opp da Bruno de Carvalho kom til klubben. Ble førstevalg og deretter solgt til Southampton. Merkelig svak i EM, men ingen tenker stort på det nå.
Adrien
Adrien er faktisk kaptein i Sporting, men det tok lang tid før han kom i gang. Har spilt i klubben siden 2007 og allerede i 2009 ble han ansett som et kjempetalent. Så ble han plutselig bortført fra rampelyset, men kanskje var EM anledningen for tilbakekomsten til den store scene. Gjorde ikke det altfor bra for Portugal dessverre og kan nok hende at han foretrekker å bli i Sporting om han ikke får noen veldige gode tilbud.
Ricardo Quaresma
Quaresma er noe så sjeldent som en handikappet profesjonell fotballspiller. Han har nemlig ingen fungerende venstrefot. Dette løser han ved å bruke høyrefoten på andre måter, for eksempel ved rabonaer, noe som ser kult ut, men er helt tafatt. Er på enkelte vis dårligere enn Eder og det er derfor underlig at de to stjal overskriftene flere ganger gjennom mesterskapet. Begynte i Sporting, floppet i Barcelona, lyktes i Porto, floppet i Chelsea og Inter og gudene vet hva han fikk til i Al Ahli. En tafatt nomade.
João Mário
Lytt nøye (evt les nøye ettersom det trolig er mer hensiktsmessig). Denne guten er spesiell. Allerede 23 år, spilt i Sporting hele karrieren og under EM verserte det rykter om at Barcelona vurderte han som erstatter for Iniesta. Så da kommer spørsmålet: hvorfor i huleste vil han prøve å ødelegge karrieren med et komplett ufortusigbart opphold i Inter Milan? En 230 millioners overgang er allerede underveis, men hvorfor ta sjansen i en klubb som for øyeblikket er i fotballens ingenmannsland? Du må spørre han selv!
João Moutinho
En del av Sportings hellige midtbane i slutten av 00-talet. Moutinho, Simon Vukcevic og Miguel Veloso, pluss Adrien og en russer kalt Marat Izmailov var en helmaks gjeng, som spilte i en 4-1-2-1-2-formasjon. Moutinho lyktes best av dem alle, men heller ikke han nådde det potensialet man håpet han skulle nå. Fortsatt en god spiller dog, men uten den magien han burde innehatt.
William Carvalho
William Carvalho er stilig. Han har en bart og lite på hodet. Ikke den typiske stilen til en ung fotballspiller, men for en kar som ønsker å vise at han er sjef på banen; perfekt. Ellers koselige Carvalho får dermed en anelse torpedo eller gangster-utseende over seg. Man kan skjønne at Arsene Wenger vil ha han for denne karen kan gi Arsenal en ny dimensjon. En tøff dimensjon.
Opprinnelig fra Angola, men har spilt for Sporting i lange tider. To lån i henholdsvis Fatima og Cercle Brugge har han også hatt.
Jose Fonte
Overraskelsen til slutt er Jose Fonte. For Fonte spilte faktisk for Sporting i oppveksten og fikk 59 kamper. Dessverre kom kampene for B-laget. Han har senere flyttet videre mange ganger og sakte men sikkert klatret opp til en plass i midtforsvaret hos Southampton.
Portugal vant, alle (i Portugal i hvert fall) feirer, men om noen kan ta æren så er det Sporting. Og kanskje kan et par nye egenproduserte gutter blandet med bærebjelkene Patricio og Adrien kanskje sørge for gull i hjemlig liga og en tur ut i Europa snart også. Til tross for fadesen og den ydmykende tiraden mot Renato Sanches kan Bruno de Carvalho si seg fornøyd. Han har ridd Sporting gjennom stormen, indirekte vunnet EM og sørget for håp for hundretusenvis av mennesker med ein kjærleik for grønt og gull.
Sporting er tilbake i toppen og for den nøytrale fotballelsker er det bra. Maktbalansen er gjenopprettet i Portugal, ingen småligheter som Braga skal igjen få bryte gjennom det stolte hierarkiet til de tre store. Porto og Benfica skjelver i buksene, men på lang sikt vil det også gagne de.
Obrigado.
Kilder:
https://en.wikipedia.org/wiki/Cristiano_Ronaldo
https://en.wikipedia.org/wiki/Rui_Patr%C3%ADcio
https://en.wikipedia.org/wiki/C%C3%A9dric_Soares
https://en.wikipedia.org/wiki/Jos%C3%A9_Fonte
https://en.wikipedia.org/wiki/William_Carvalho
https://en.wikipedia.org/wiki/UEFA_Euro_2016_Final
https://en.wikipedia.org/wiki/Sporting_Clube_de_Portugal#Current_squad
Har du tips til noe vi kan skrive om? Trykk på knappen under for å sende inn ditt tips! Vi premierer årets tips med en valgfri drakt.
