Julen betyr fotball i England. Boxing day blir regnet som årets største fotballdag, og julens tette kampprogrammet viser seg ofte å bli utslagsgivende når poengene skal telles opp ved sesongslutt. Dette har historisk vært en god og viktig periode for Arsenal og deres fans, men i år kan de røde fra nord-London se langt etter seriegullet. Hvor gikk det galt?
Årene under Wenger
Etter noen famlende år med både George Graham, Bruce Rioch og Stewart Houston kom franskmannen til London i 1996, som historiens første manager utenfor de Britiske øyer. Med fortid i Frankrike og Japan var han fortsatt et rimelig ubeskrevet blad, men hans bekjentskap med viseformann David Dein var nok til å få han ansatt. Han satte kjapt i gang arbeidet med å forme laget han snart skulle ta over, og ba klubben hente Patrick Vieira allerede før han formelt var ansatt som trener. Dette skulle vise seg å være en svært viktig signering.
Det tok 20 år før Arsenal, under Wengers ledelse skulle havne utenfor topp-4, og det virkelige høydepunktet kom i sesongen 2003/2004 da de tok seriegull uten å tape en enste kamp.
Les også: Kultklubben St.Pauli starter produksjon av egne drakter.
Wengers filosofi
Årsaken til dagens problemer er selvfølgelig sammensatt, men det er ingen tvil om at Wenger hadde en veldig tydelig filosofi. Og at han handlet spillere deretter. Ballen skulle gå raskt i lengderetning, helst langs bakken, og da måtte man ha spillere som hadde kvaliteter som passet. Hurtighet og teknikk var helt essensielt, og det gjaldt ikke bare offensive spillere, men også i den bakre firer, da spesielt på backplass. Under Wenger fikk laget kritikk for manglende fysikk, men varmet mange hjerte med sitt hurtige pasningsspill og kjappe kombinasjoner. Nevnte Vieira kom inn og stabiliserte midtbanen, og sammen med kreative midtbanespillere som Overmars, Ljungberg, Nasri, Pires, Fabregas, Rosicky, Wilshere, Walcott og Arshavin var det aldri mangel på initiativ eller gjennombruddspasninger. Når man da i tillegg i perioder hadde Bergkamp i mellomrommet og Henry, van Persie, Kanu og Adebayor på topp var det neste målet aldri langt unna.
Under Wenger ble aldri Arsenal like tette bakover som under George Graham, men med den offensive mentaliteten måtte man ofre noe. Tony Adams, Martin Keown, Steve Bould og senere Sol Campbell og Kolo Toure gjorde jobben bak mens Lauren, Eboue, Sagna, Cole, Clichy og Gibbs kunne dure i angrep fra sine backposisjoner. Gjerne begge backene på en gang. For alle romantikere der ute var dette drømmefotballen.
Hvor er det skoen trykker?
Som tidligere nevnt er problemet komplekst, og det er mulig svaret ligger vel så mye på styrerommet som på fotballbanen. I alle fall om vi skal tro NRK. Siden Wenger ryddet pulten og forlot Emirates har flere trenere fått prøve seg, og det må vel være lov å si at veldig få av dem har lykkes nevneverdig. På samme måte som Manchester United famlet i mørket årene etter at Ferguson dro famler Arsenal nå. For fansen som husker tilbake noen år er det tøft å tape hjemme for både Burnley, Wolves, Aston Villa og Leicester, men det er faktisk realiteten nå. Så hvor gikk det galt? Manglet Unai Emery en tydelig filosofi? Han hadde jo lykkes i Sevilla? Og ble Ljungberg og Arteta kun hentet av nostalgiske grunner? Eller er det så enkelt at spillerkjøpene har vært feilslåtte? Lacazette gjorde jo sine saker veldig bra i Lyon. Det samme må kunne sies om Aubameyang i Dortmund. Og Pepe lyste jo opp Ligue 1 for Lille året før han kom til London.
Mangelen på en balansert midtbane
Jeg tror mye av problemet ligger sentralt på midten. Wenger var veldig god på å finne to sentrale midtbanespillere som utfylte hverandre. Uansett hvor lekker fotball Arsenal spilte var det alltid en sentral midtbanespiller som kunne sette inn en avgjørende takling, bryte en overgang eller ta et frispark for laget. Vieira var en sånn spiller, og det samme var Petit, Gilberto, Song, Flamini og Coquelin. Han satt disse sammen med kreative spillere som Fabregas, Ramsey, Wilshere og Cazorla. Da fikk man en balansert midtbane. De siste årene, derimot har den sentrale midtbanen bestått av Elneny, Xhaka, Toreira og Guendozi. Spillere som har veldig få kreative fiber i kroppen, og som ikke er raske nok til å spille den fotballen fansen vil se. Isolert sett trenger Arsenal en slik spiller, men ikke to på banen samtidig. Tanken har vel vært at disse skulle slippe ballen videre til Özil i mellomrommet, men han har jo stort sett vært fraværende fra den dagen han kom. Håpet er jo at Ceballos skal bli den nye Fabregas, men da må han slutte å slå ballen 5 meter på tvers, og heller se i lengderetning.
Les også: Årets midtbanespiller i Serie A ute i kulden. Og på vei bort?
Så da står Arsenal igjen med en frontrekke som bugner av fart og teknikk, men med en midtbane totalt blottet for kreativitet. Noen som ofte fører til at Aubameyang må ned for å hente ballen selv. Da blir det fort få spillere igjen som truer bakrommet. I tillegg har nok Arsenal blitt tvunget til å satse litt for mye på sine yngre spillere. Martinelli, Nketiah, Saka, Willock, Nelson, Smith-Rowe er for unge og ustabile til å bære dette laget. Og om man da slenger på en bakre firer som ikke har prestert slik som forventet så tror jeg vi nærmer oss svaret.
Uansett; Arsenalfansen kan nok slappe fint av så fort de innfinner seg med at det ikke blir ligagull i år, for noe nedrykk blir det ikke. Til det er Sheffield Utd, WBA og Fulham for dårlige. Men noe må gjøres om de gylne år skal komme tilbake til Ashburton Grove. For akkurat nå er det mørkt i denne delen av nord-London.
Engelsk fotball diskuterer du i vår FB-gruppe: Vi som følger engelsk fotball
Har du tips til noe vi kan skrive om? Trykk på knappen under for å sende inn ditt tips! Vi premierer årets tips med en valgfri drakt.
