Det er vanskelig å forklare hva Roberto Baggio betyr for italiensk fotball, men det er også veldig enkelt.
Ingen annen har forenet fansene landets rundt som Den Gudommelige Hestehale. Noen spillere vant flere trofeer og andre hadde lengre karrierer på toppnivå, men Baggio VAR fotball i sin reneste form og alle var glade i ham uansett hvilken drakt han hadde på seg.
Forskjellen mellom «de andre» og Baggio var at han hørte til fotball selv. Hvor han spilte var nesten likegyldig, en tilfeldig og uheldig bivirkning man måtte tåle for å nyte hans talent.
Når man roser Italias store navn som Maldini, Baresi, Del Piero, Totti og co, finnes det alltid en «men…». Ja, han var kjempe god, men… Og det ofte dreier seg om rivalitet mellom klubbene. Man kan sjelden gi ærlig og fullstendig anerkjennelse til noen som har vunnet med de feile farger, det må være noe som nedsetter det hele.
Dette gjelder ikke Roberto Baggio. Han spilte vel for landets tre største klubbene, men ingen beskylder han for dette.
Det som skiller Baggio fra resten av talentene er at han kan ikke kobles med bare én klubb og med dens historie.
Han var som en talentfull vandrer som blir en stund, krangel med formannen, forsvinner og dukker opp annetsteds.
Et (komplisert) eventyr i sort og i hvitt
Hele karrieren ble plaget av to store problem: skader og kompliserte forhold til trenerne.
Bare i Fiorentina og tidlig i Juventus var Baggio lagets ubestridte nøkkelspiller. I Firenze holdt lagkameratene ikke samme nivå og det beste de kunne oppnå var en UEFA-cup finale de tapte mot selveste Juventus.
I Torino var klubben gjennom en komplisert gjenoppbygning og Baggio måtte nøye seg med en UEFA-Cup og en Gullball.
Da det nye prosjektet tok formen, ble Baggio satt til side av trener Marcello Lippi i favør unggutt Alessandro Del Piero. Juventus tok Doblet i 94-95 men Baggio sitt bidrag var sekundært for han hadde blitt den tolvte mannen, en luksus-alternativ.
Juventus’ eier Gianni Agnelli var også litt skuffet av Baggio sine prestasjoner og uttalte seg om ham med skarp ironi: «Baggio er den beste ’lillespilleren’ jeg noensinne har sett» og «Han ser ut som en våt kanin».
Michel Platini, den forrige store tier i sort og hvitt, beskrevet Baggio som «en nier og en halv», for å narre hans taktisk ubegripelighet.
En luksus i Milan, uønsket i Parma
Det var ikke overraskende da Juve og Baggio skilte fra hverandre etter en stygg feide om kontraktfornyelse. Milan hentet han men historien gjentok seg ganske fort.
Fabio Capello brukte ham i startelleve men Baggio var ofte byttet ut først. Det gikk fra vondt til verre under Sacchi på grunn av fysiske problem og gamle saker fra VM 1994.
Igjen vant Baggio en Scudetto i 95-96 som støtte-karakter og fremtiden var åpen en gang til.
I sommer 1996 var han enig med Parma om en overgang, men ny trener Carlo Ancelotti, som allerede hadde kvittet seg med Gianfranco Zola, ikke ville ha en annen tier i stallen, for rollen ikke passet hans 4-4-2.
Den unge Ancelotti var altfor ubøyelig i sine taktiske krav og senere angret på en slik rask avgjørelse.
Renessansen i Bologna, mørke dager i Inter
Baggio endte opp i Bologna, hvor han hadde en kjempesesong, igjen tilbake som lagets viktigste spiller.
Med 22 mål på 30 kamper ledet Baggio Bologna til Intertoto-cup og ble tatt opp i landslaget til VM 1998.
Derimot var forhold til trener Renzo Ulivieri ikke ideell og i januar 1998 var katastrofen nære, da Baggio truet å forlate klubben etter at Ulivieri hadde latt Baggio ut av startelleve mot Juventus.
Den strålende sesongen gikk ikke ubemerket og Inter henter Baggio etter VM. Akkurat som det skjedde i Juventus, var klubben i midten av en vanskelig rekonstruksjon.
Baggio fikk få sjanser til å briljere, men gjorde det vel med to mål mot Real Madrid i Mesterliga i 1999 og med to avgjørende mål mot Parma i sluttspill om den siste Champions League-plass i 2000.
På tross av talent og av gode prestasjoner gled Baggio fort ned i hierarkiet og ble til slutt angreps siste valg, ifølge Baggio selv, bak til og med unggutt Nello Russo.
Mesterverker i Brescia
Etter tre skuffende forsøk i toppklubber bestemte Baggio seg å tilbringe karrierens siste år i provinsen.
Det gikk bra i Bologna, det gikk utmerket i Brescia.
Trener Carlo Mazzone var en gammel rev og en praktisk mann son forstod godt hva Baggio betydde for klubben og laget.
Endelig spilleglad og med full tillit rundt seg spilte Baggio kanskje sin beste fotball: utsøkte mål (45 på 95 ligakamper) og like lekre pasninger ledet Brescia til klubbens høyeste sluttplassering, lengste opphold i Serie A og til og med til europeisk fotball i Intertoto Cup.
Skadene kunne ikke engang stoppe Baggio, som kom tilbake noen ganger før avskjeden i 2004 etter 453 kamper og 207 mål.
Baggio sin arv til Brescia-lagkamerater Andrea Pirlo og Pep Guardiola har vært uvurderlig og begge har sikkert dratt fordel av an hans erfaring og talent
VM 90 og 94: landslagets leder
En opp-og-ned karriere med klubber førte til en tilsvarende ujevn situasjon i landslaget.
VM 1990 begynte med et drømme-mål mot Tsjekkoslovakia da han danset forbi flere motstandere fra midtbane og satt ballen bak keeperen. To gode kamper mot Uruguay og Irland var ikke nok til å overbevise sjef Azeglio Vicini som benket han i semifinalen mot Argentina. Baggio slå tilbake i bronsefinalen mot England og etablerte seg som landslagets beste nummer 10.
Det var likevel VM 94 som definerte Baggio sitt epos. Italia startet med et tap mot Irland og Pagliuca ble utvist tidlig mot Norge. Arrigo Sacchi byttet Baggio ut for reservekeeper Luca Marchegiani. Roberto tok det ille opp og mumlet «han er gal!» da han skjønte han måtte ut.
Den andre Baggio, Dino, senket Norge og Italia slet videre som tredje i en jevn pulje (mens Drillos gjeng reiste hjem med 4 poeng som alle).
Ingenting stemte for verken Italia eller Baggio: kampen mot Nigeria var like komplisert. Slutten til det amerikanske eventyret var minutter unna da mannen med 10 på ryggen traff det lengste hjørnet med et kirurgisk skudd. Italia krøp til ekstraomganger og selveste Baggio scoret en straffe og sikret avansementet.
Kvartfinalen mot Spania fulgte mønstret og Baggio løste kampen igjen på tampen.
Semifinalen mot Bulgaria var mindre dramatisk, men heltens navn var jo alltid det samme.
Baggio spilte seg i formen og ledet laget til finalen. Ikke helt på egen hånd som legenden forteller, men han var vel den viktigste, også som ’busemann’ til motstanderne.
Straffesparken i Pasadena
Finalen var en drømkamp på papiret: Brasil mot Italia, Romario mot Baggio… Dessverre var Baggio plaget av en lårskade og Brasil selv var ikke et like spektakulært lag som i fortid.
Etter 120 ganske kjedelige minutter ble VM avgjort fra elleve meter. Franco Baresi og Daniele Massaro bommet grovt, men Italia hang fortsatt med. Baggio tok den femte straffen, som måtte inn for å gi Pagliuca en siste sjanse til å forlenge dramaet.
Taffarel gikk tidlig ned, men ballen blåste over buret og det var slutt. Roberto Baggio, Italias utvalgte helt, hadde sviktet alle.
Syndebukken ble likevel Arrigo Sacchi, anklaget for hans strenge taktiske holdninger. Baggio, som i 1990 om Juventus-overgang, ble holdt som et offer til sjefen og skjebnen.
Tilbakeslaget var minimalt og folk hyllet ham son mannen som hadde brakt Italia til finalen, ikke pipet som mannen som bommet på den siste ballsparken.
Elleve meter av frustrasjon
Revansje kom ikke i EM 1996 da Sacchi foretrakk Gianfranco Zola i en skuffende kampanje (Ironisk nok, brente Baggios erstatter en straffe mot Tyskland og sendte Italia hjem tidlig).
Frankrike 1998 var like vanskelig for Baggio. På tross av den strålende sesong i Bologna og en god debut i VM mot Chile, var han ikke fast i startelleve for tier-posisjonen var dekket av Alex Del Piero (han igjen som skjøv Baggio til side i Juventus).
I kvartfinalen mot vertene ble Baggio byttet inn senere i kamp og han fikk en gedigen sjanse i ekstraomganger, men volleyen strøyk stolpen og gikk ut.
Det var straffekonkurranse igjen og denne gang scoret Baggio, kald og rolig. En bittersøt hevn, for Di Biagio traff tverrliggeren med sitt skudd og Italia røk ut igjen fra ellevemeter.
Dette var Baggios siste sluttspill for landslaget. Han ble ikke tatt ut for EM 2000 og VM 2002, men han fikk en avskjedskamp i 2004 mot Spania i Genova.
Med den lyseblå drakt opplevde Baggio mye stort, men der også klarte han ikke å overkomme en slags ufullkommenhet som har plaget hans karriere.
En (ekstra)ordinær helt…
Det manglet alltid noe for å få en happy ending, og dette er en annen grunn som bidrar til Baggio sin mytologi.
Han gikk alt han hadde, men var sjelden godt betalt i gjengjeld.
I tillegg var han det motsatte av den typiske fotballstjerne. Beskjeden utenfor bane, med en ’vanlig’ kone, overbevist buddhist men på en diskré måte, høflig med fanser og journalister, men aldri uekte vennlig.
En av ’oss’, bare med en ufattelig talent og nok uflaks til å gjøre ham sympatetisk.
…eller en overvurdert narsissist?
For noen år siden ble Baggio inkludert i The Telegraph sin liste over «tidenes mest overvurderte fotballspillere».
Et kontroversielt valg som likevel fortjener en vurdering.
Baggio var sikkert Italias mest talentfulle spiller i sin generasjon, men hva gjorde han med talenten sin?
Han var på sitt beste i mindre klubber, på midttabell i provins, uten stort press og uten konkurranse i garderoben og på bana.
I Juventus var han god, veldig god, men, igjen, i et relativt svak lag som vant ’bare’ én UEFA-Cup med Baggio som eneste leder.
Det er ikke helt urettferdig å påstå at Baggio sin karriere på topp var mer eller mindre over før han fylte 30, etter han ble tilsidesatt i Milan, som forresten var på vei ned selv.
Bologna og Brescia var fantastiske fotballhistorier men, som sagt, dreide det seg om fotball på et nokså lavere nivå. Mer ekte og romantisk, kanskje, men det sto ikke mye på spill og det kan ikke ignoreres.
En falsk nier 10 år for tidlig
Baggio kunne og skulle ha vunnet mer, han kunne og skulle ha spilt på topp mye lenger enn han gjorde, men det er akkurat dette som skiller ham fra andre verdensklasse spillere.
I fotball er det modig å være «feige» og takke nei til toppklubber for å forsvare sin egen frihet.
I tillegg må man aldri glemme at han var en atypisk spiller i en periode der fotball var mer fysisk og det fantes ikke mye rom på topp for en som Baggio.
Den som Platini latterliggjorte som «9,5 posisjon» er den samme Messi har dominert fotballverden i et helt tiår. En mobil spiss med utsøkt teknikk, som en klassisk tier, og med vesentlige målscoring ferdigheter, som en ekte nier.
Timing i Baggios karriere var det verste. Hadde han kommet på scene 10 år tidlig eller senere hadde han aldri opplevd like mye skeptisisme og mistro.
Alt i alt, er det vel ikke tilfeldig at alle (vel, nesten alle) er glade i Roberto Baggio: en anti-stjerne som kjempet for sin plass i solen og som aldri ville akseptere kompromisser.
Har du tips til noe vi kan skrive om? Trykk på knappen under for å sende inn ditt tips! Vi premierer årets tips med en valgfri drakt.
